dysfunksjonell.no
25Dec/150

Plutselig var jula ..over?

Første juledag, og frustrasjonen er på topp. Virkelig, på topp. Jeg hadde en kjempehyggelig kveld i går, sammen med familien til ene assistenten min - vi spiste nydelig pinnekjøtt, og koste oss til klokka hadde passert midnatt. Jeg tok meg én øl, riktignok en Brooklyn Black Chocolate Stout med en alkoholprosent på 10, og ble svært pratsom utover kvelden. Ikke for at jeg er direkte lavmælt til vanlig, men alkohol hjelper ikke på akkurat. Jeg fikk til og med tre gaver (hjemmelagd rom/cassis-likør, en tangle teezer og verdens kuleste gryteklut), og penger fra mamma og pappa til julemat og denslags - og med det tenker jeg vi sier at jula 2015 er over.

Frustrasjonen ja. Herrejesus. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om det, men så fant jeg ut at jeg ikke kunne skrive om det likevel. Jeg sitter her, i Trondheim, og river meg i håret. Over 'a certain someone'. Joda, den samme som sist. Og gangen før det. Den 'certain someone' som jeg skulle glemme. Hadde glemt. Jeg river meg i håret fordi jeg er her, og ikke der - eller fordi han er der, og ikke her? Ikke fordi det betyr så jævla mye sånn egentlig, men fordi jeg hater å ikke ha svar på ting. Jeg hater å tenke 'hva om'. Dette har jeg snakka om før. Utallige ganger. Og når det blir utvekslet ord og setninger, som egentlig bare setter alt fullstendig på hodet.. og jeg mister enda mer kontroll på situasjonen, da aner jeg ikke hvordan jeg skal håndtere det. For egentlig vet jeg at jeg ikke kan gjøre noe som helst. Bare sitte her. Og vente. Kanskje håpe litt, sånn innimellom. Eller glemme.

Se for deg at jeg er en heliumballong. En sånn som man gjerne ser på 17. mai, i andre enden av en lang snor. Et barn slipper snora, og ballongen flyr mot skyene. Se for deg at jeg er den ballongen. Han er den som griper fatt i snora akkurat før den forsvinner ut av rekkevidde, høyt, høyt opp på himmelen. Han er den som holder i snora med et fast grep. Han er den som sørger for at ballongen ikke forsvinner. Han er den som ..jorder meg. Jeg har alltid trodd at det er en grunn til at ting skjer. Jeg har alltid trodd at det er en mening med alt. Jeg har vært nødt til å tro det, mange ganger som en ren overlevelsesteknikk. Teit, jeg vet. Da jeg møtte ham gjorde jeg noe jeg normalt aldri gjør, noe som er helt i mot mine prinsipper. Det jeg gjorde førte til at jeg ble kjent med ham. En direkte konsekvens. Og selv om jeg innimellom angrer på at jeg gjorde det jeg gjorde, nettopp fordi konsekvensen ble det den ble, så kan jeg ikke unngå å tenke: «hvorfor ble det egentlig sånn? Hva fikk meg til å gjøre det jeg normalt aldri ville gjort? Skulle jeg treffe ham?». Og mens jeg skriver dette konkluderer jeg med at jeg må legge dette vekk. Jeg må slutte å tenke på det. Det som skjer skjer, uansett hvor mye - eller hvor lite - jeg tenker på det. På ham.

Er det sånn 2016 skal bli?

Posted by Shamini on December 25, 2015 – 10:29 PM

Comments (0) Trackbacks (0)

No comments yet.


Leave a comment

No trackbacks yet.