dysfunksjonell.no
23Dec/150

23. adjektiv: “Drittlei”

Ja, for i dag står jeg for dagens ord helt på egenhånd. Jeg er nemlig drittlei. Drittlei av folk, drittlei av at ting ikke går min vei, drittlei av julemas, drittlei av mat, drittlei av å være avhengig og drittlei av.. det aller meste. Ikke spør. Eller forresten, bare spør. Jeg er klar over at jeg høres ut som en bortskjemt drittunge når jeg sier at jeg er drittlei for at ting ikke går min vei, men hadde du visst bakgrunnen for uttalelsen hadde du skjønt meg. I kjøleskapet har jeg to kilo ribbe, riktignok vakumpakket og klar for nedfrysing. På benken har jeg pinnekjøtt. I fryseren har jeg riskrem. Det er ikke synd på meg overhodet, men det er liksom ikke her, alene, jeg vil være akkurat nå.

Folk strekker seg lengre enn langt for at jeg skal ha det bra, for at jeg skal ha det jeg trenger, og jeg er uendelig takknemlig - men minst like drittlei av å kjenne på følelsen av å være i veien, av å være en byrde, av å være en andre være der for. Jeg vet jo at jeg ikke er det, såpass selvinnsikt og sunn fornuft har jeg, men det endrer ikke det faktum at det er noe jeg føler på. Det er ikke rasjonelt. Hjernen min fungerer ikke rasjonelt. Jeg vil så gjerne ha livet mitt tilbake, men på grunn av ulike omstendigheter jeg ikke får gjort så mye med.. ser det ikke ut som om at ting ordner seg helt med det første. Du aner ikke hvor mye du tar for gitt, som jeg kunne gitt en arm for å få lov til. Og det verste er at det ikke er spesielt store eller uoppnåelige ting engang. Jeg er så uendelig drittlei, jeg har ikke ord.

Til neste jul ønsker jeg meg en armkrok. En armkrok med en tilhørende fin fyr. En som syns problemene mine er overkommelige, som slett ikke ser på noe ved meg som en hindring. En som ikke syns synd på meg. En som liker å kysse. En med tredagersskjegg. En med et sexy glimt i øyet, som alltid får meg til å smile - også når dagen ellers er mørk og trist. En med tatoveringer, og slitte jeans. En jeg kan overfalle når jeg har lyst, og som overfaller meg når han har lyst. En jeg kan dra ut med. En jeg kan være stille med. En som syns alt det merkelige ved meg er søtt, og som skjønner at det ikke alltid er mulig å smile. En som er rolig når jeg er stressa, og omvendt. En som uoppfordret legger armene rundt meg når han ser at jeg er drittlei, og får meg til å føle meg uovervinnelig..

Jeg er så uendelig lei. Drittlei.

Posted by Shamini on December 23, 2015 – 9:56 PM

Comments (0) Trackbacks (0)

No comments yet.


Leave a comment

No trackbacks yet.