dysfunksjonell.no
18Oct/150

Håååp.. løs

På oppfordring fra Jerven må jeg altså begynne å blogge mer igjen, og det i klartekst. Ingen spankulering rundt grøten eller selvsensurering. Greit. Jeg tar det som en utfordring, og advarer herved om at bloggen sannsynligvis kommer til å ligne mistenkelig på seg selv for 15 års tid siden. Kanskje dette burde vært mer som et nyttårsforsett?

Klokka har tippa 23:10 og jeg er stuptrøtt. Utslitt. Og kan hende littegrann klar over at jeg ikke er 17 lenger. Jeg bestemte meg for å gjøre en tredagers av helga, og inkluderte torsdag i ut-på-byen-planene mine. En tredagers hadde vel i teorien ikke vært noe problem om jeg hadde holdt meg edru minst én av dagene, men såpass mye selvkontroll innehar jeg dessverre ikke. Eller, jeg drakk ikke så voldsomt mye på fredag. Var ikke helt i form til det etter torsdag, men likevel var det ikke halvparten så ille som det kunne vært. La oss bare konkludere med det.

Torsdagen var i grunn ikke veldig begivenhetsrik, det var lite folk ute, men jeg dro jo i all hovedsak for å se Barry spille. Skal jeg være helt ærlig husker jeg ikke hva jeg drakk, eller hvor mye jeg drakk, jeg vet bare at jeg drakk - og at jeg var fryktelig tørst når jeg våknet på fredag. Fredag derimot, min absolutte favoritt-ut-på-byen-dag, var bare veldig weird og veldig surrealistisk. Greit nok at det å gå ut på torsdag fucker med hjernen min på en sånn måte at jeg ikke lenger vet hvilken dag det er, men denne fredagen oppførte seg som en typisk lørdag, og det var nok til å vippe meg av pinnen. Det var mye folk ute, iallfall oppfattet yours truly det sånn, og alle var altfor fulle. Hvis jeg syns folk er for fulle, så har jeg ikke drukket nok, men så drakk jeg vel ikke mer enn en Spiced Honey, Apple Sour og en Cragganmore gjennom hele kvelden. Jeg hadde eeegentlig bestemt meg for å sette kursen hjemover, jeg kan kanskje sammenligne de verste lørdagene som små angstanfall, når jeg fikk svar på en melding fra 'a certain someone' - som plutselig dukket opp foran meg med sitt kjekke selv.

La meg bare si at det var helt unødvendig av ham å spørre om hva han kunne gjøre for at kvelden min skulle bli bedre, for jeg hadde allerede glemt at jeg hadde tenkt å dra hjem. Tydeligvis stod det skrevet i ansiktet mitt at jeg var litt ..utafor, men alt det forsvant som dugg for sola når jeg plutselig satt der med hånden min i hans, og jeg ble fjorten år igjen. Ja, i hodet altså. Muligens også i kroppen. Herlighet. Fortapt. Håpløs. Trenger vi fler beskrivende adjektiver? OK, vi lar det ligge. Best det.

Den faktiske lørdagen, altså ikke det som egentlig var fredag, er ikke så veldig mye å snakke om. Det var ingen typisk lørdag, jeg var mitt vanlige sosiale jeg, ønsket intenst at det egentlig var fredag sånn at kanskje 'that certain someone' dukket opp igjen, og av en eller annen grunn hadde jeg bestemt meg for at dette var en Cragganmore-lørdag. Cragganmore. Svikter aldri. Det gikk som det måtte gå det; denne slitne sjela var overhodet ikke edru da hodet omsider traff puta.

Posted by Shamini on October 18, 2015 – 11:56 PM

Comments (0) Trackbacks (0)

No comments yet.


Leave a comment

No trackbacks yet.