dysfunksjonell.no
28Jun/140

Tungsinn

Siden mamma sendte meg en SMS her i forrige uke for å spørre om jeg hadde det bra, på grunnlag av at hun hadde lest de siste innleggene mine, er det kanskje på sin plass å understreke at jeg faktisk har det bra. Bra er relativt. Egentlig. De to siste innleggene mine kan kanskje virke i overkant negative, men innimellom føles det som om at jeg ramler ned i ei dump, og sinnet blir mørkere. Hodet blir fullt av tanker jeg ikke helt klarer å få tak i, og jeg føler meg stresset og nedstemt uten å kunne sette fingeren på det hva det egentlig er som plager meg.

I forrige uke var det å la blikket vandre ut vinduet er rimelig deprimerende, og da kommer tungsinnet snikende. Hva de mørke tankene omhandler varierer endel, og akkurat nå er det tanker jeg vet ikke har rot i virkeligheten, noe som gjør det hele ekstra frustrerende. Irrasjonell frykt, redsel. Nattetimene er de beste, da kan jeg på en måte bortforklare at det er mørkt, og når sola klarer å trenge gjennom skyene når den står opp rett noen minutter over tre, og leiligheten min fylles av sterke, gullfargede stråler - da klarer ikke lenger tungsinnet å klore seg fast, og jeg vet at dagen som kommer blir fin.

Andre ting bekymrer meg. Hele tiden. Jeg får liksom aldri en pause, og jeg får ikke puste. Egentlig burde jeg bare kaste hendene i været, puste dypt og drite i det uunngåelige som kommer, men det kan jeg jo ikke. Jeg må alltid sørge for å ha en plan, deretter en backupplan, og så en backupplan til backupplanen - i tilfelle det skjærer seg, noe det som regel gjør. Jeg er helt sikker på at jeg kunne hatt 50 ansatte, og likevel hatt problemer med å få hverdagen min til å gå opp og rundt. Ikke fordi jeg har udugelige assistenter - for det har jeg virkelig ikke - men fordi livet kommer i veien, på en eller annen måte. Enda godt jeg ikke er den som er kjappest med å kaste inn håndkleet ved første fartsdump.

La meg bare understreke at det å grine i fem timer i strekk, helt uten å ha sett onsdagsfilmen på TVNorge, ikke kan anbefales. Jeg tror dog det hjalp, på en måte, om man ser bort fra den dundrende hodepinen det hele resulterte i - trangen til å grine har iallfall ikke vært like overveldende de siste par dagene. Jeg tenkte bare jeg ville forklare. For de som undrer. Eg vet'kje.

Posted by Shamini on June 28, 2014 – 2:11 AM

Comments (0) Trackbacks (0)
  1. Noen ganger ramler man bare nedi en sånn fartsdump – det er ille mens det står på og så begynner man å se lysere på ting etterhvert igjen. Ingen er glad og ubekymret 110% av tiden uansett hvor fint ting ser ut utenfra !

    Stor klem er sendt oppover Smile Smile

    • Det er så mye som er ille, og samtidig så mye som er bra, men som blir overskygget av det som er ille. Jeg holder på å bli sprø, og lurer på hvor lenge jeg må vente før ting blir lysere igjen? Takk for klem, den er verdsatt. Stor klem i retur! Smile


Leave a comment

No trackbacks yet.