dysfunksjonell.no
14Jun/140

Nordlandssykehuset 2014

Ting går sjeldent helt som jeg har tenkt, eller planlagt, eller sett for meg. Jeg begynner å innse at det er en realitet. Da jeg for en måneds tid siden ble oppringt av min faste sykepleier ved Nordlandssykehuset med spørsmål om å komme til årskontroll - eller 'EU-kontroll', som jeg endte opp med å kalle det - gikk luften litt ut av meg. Tanken på uendelig lang reisevei, 12 timer i bil, og det å reise nordover i det hele og store, fikk magen min til å velte seg litt. Jeg endte derfor opp med å takke nei for å sjekke om jeg kunne få utført den samme kontrollen på St. Olavs, for så å plutselig komme på at.. det går jo tog nordover? Riktignok tar det nesten ti timer, men å sitte på tog kan i det minste være ganske underholdende og man er fri til å gjøre veldig mye mer enn man kan i bil. Dessuten har de bistrovogn, og det hjelper en hel del. Dermed bestemte jeg meg for å likevel takke ja, St. Olavs var jo som vanlig ikke veldig behjelpelige (som jo er helt greit, siden jeg egentlig ikke vil ha noe med dem å gjøre), og begynte planleggingen av Den Lengste Togreisen™.

Jeg vet ikke jeg, men å ha et team i ryggen som har humoristisk sans, som snakker til meg istedet for over hodet på meg, som kaller en spade for en spade, og ikke minst som gir meg testresultatene mine - det er et team som er gull verdt, og det er det teamet jeg har ved Nordlandssykehuset i Bodø.

Jeg tok med meg J. og C., pakket en hel masse saker i en bag, og så for meg et heidundrende styr for å komme ombord på toget med elektrisk rullestol. Utrolig nok har det skjedd forbedringer hos NSB også, og de nye togene hadde en velfungerende - om enn noe sein - heis, og på et øyeblikk var jeg på plass i toget med god utsikt, egen strømkontakt i ellers omtrent tom vogn. Deilig! Av en eller annen uforklarlig grunn suste de ti timene forbi, og da klokka ble 17:28 var vi fremme på stasjonen i Bodø. Velkjente, forblåste og kalde Bodø. Det gikk relativt raskt å få tak i en drosje, og ikke lenge etter var vi oppe ved sykehuset og kunne innlosjere oss på hotellrommene våre. Vi bestemte oss for å sette kursen nedover mot Glasshuset for noe mat, og da hadde det selvfølgelig begynt å regne ute. Jeg hadde ikke forventet noe annet altså, men en kunne jo håpe. Vi spiste middag på Bjørk, en ny restaurant som jeg ikke vet helt hva jeg skal mene noe om egentlig. Jeg forsøkte meg på et par tapasretter, deriblant fritert tørrfisk og grillet chevré, med saltimbocca som hovedrett - noe jeg vanligvis liker veldig godt, men som dessverre ikke imponerte så voldsomt. Jeg fikk også sett Susanne igjen, som jo alltid er koselig - det blir liksom for lenge mellom hver gang.

Tilbake på sykehuset skulle de vanlige nattlige målingene foretas, før jeg skulle skrives inn neste morgen med påfølgende snarvisit innom laboratoriet for blodprøver, og spirometri for pusteprøver. Jeg anbefaler alle som ikke har vært på Nordlandssykehuset på en stund å ha lommene fulle av småstein eller brødsmuler, for å ha en sjanse til å finne veien ut igjen. De har holdt på med ombygging i flere år, men det blir bare verre og verre, og ved et par anledninger var jeg sikker på at vi aldri kom til å finne veien ut av kjelleren igjen. Jeg ble undersøkt av en svært kjekk turnuslege, innskrevet uten anmerkninger og alle prøvene var visst i orden. Ikke ble jeg klassifisert som alkoholiker heller, til tross for at jeg muligens var en tur innom Vinmonopolet i Sjøgata senere samme dag. Den første nattemålingen var visst litt underlig siden den kunne fortelle at jeg hadde fryktelig mye CO2 i blodet (som også blodprøven en knapp time senere også var uenig i), noe som overhodet ikke rimte med det jeg fortalte legen om dagsform og denslags, men det viste seg etterhvert at maskina var på bærtur - og at jeg hadde rett i at jeg har det bra. Konklusjonen ble iallfall at prøvene var fine, at lungekapasiteten min har blitt noe dårligere i løpet av de siste to årene - men at mye spiller inn på spirometrien, og at det egentlig ikke gjør noe siden vi alle blir eldre (?).

Converse Chuck Taylor All Star Low Ox PeppermintPhoto © Converse Inc.

Det gjorde selvfølgelig ingenting at alle butikkene i Glasshuset hadde 25% på alt hele torsdag, faktisk helt frem til midnatt, og da sviktet selvkontrollen bittelitt hva shopping angår. Jeg utløste en rabattkode per SMS som gav meg 50% på en maskara - jeg kjøpte L'Oréal False Lash Wings, og en L'Oréal Miss Manga i tillegg - på Cubus, og når J. kjøpte seg et par Converse Chuck Taylor Dainty i «Foam» ble jeg fryktelig misunnelig - de var så utrolig fine! Selvfølgelig hadde de ikke min størrelse, og jeg måtte pent akseptere at de ikke kunne bli med meg hjem. Jeg ble derimot sendt opp på DNA for å sjekke hva de hadde å tilby hvor jeg fant et enslig par Converse Chuck Taylor Low Ox i «Peppermint», og det var kjærlighet ved første blikk! Perfekte sommersko, og jeg blir glad bare av å se på dem. En liten tur innom The Body Shop ble det også tid til, og der plukket jeg med meg Shimmer Cubes i nr. 26 som jeg ikke allerede har i samlingen min, og en Tea Tree Pore Minimizer.

På torsdag kom dessuten mamma og pappa en tur, pappa hadde med seg masse nammis tunfisk til meg, og det var kjempekos å få tilbrakt noe tid sammen med dem også mens jeg var i Bodø. Vi spiste på Ohma, etter å ha forsøkt oss på både SydØst og Bjørk uten hell pga. utrooolig kjedelig meny og fotball på TV, og til tross for noen manglende ingredienser og en ferierende barsjef, fikk vi oss både mat og drikke.

Den ti timer lange togturen hjem viste seg å bli en mye større utfordring enn turen oppover. Det hele startet med at drosjen som var bestilt til 11:45 ikke kom før den hadde blitt etterlyst to ganger, og da hadde vi temmelig dårlig tid om vi i det hele tatt skulle nå toget. Sjåføren var heldigvis både effektiv og hyggelig, og fikk oss ned til stasjonen helt gratis - omtrent fem minutter før toget skulle gå. Stress! Ombord på toget innså vi raskt at vi ikke skulle få oppleve luksusen av tom vogn en gang til, og jeg må bare innrømme at jeg ikke er spesielt god på høylytte barn med iPad og iPhone, løping, skriking, mas og det som verre er - slett ikke om det vedvarer i ti timer, og man ikke kan fjerne seg fra situasjonen. STRESS! Bittelitt forsinket og minst tre grå hår senere, var vi omsider fremme i Trondheim igjen og det føltes uendelig godt å være hjemme igjen. Å reise på tur med J. og C. var utrolig morsomt, de er to fantastiske personer som det er en fornøyelse å være sammen med, og jeg håper det ikke blir altfor lenge til vi kan legge ut på tur sammen igjen.

Posted by Shamini on June 14, 2014 – 7:35 PM

Comments (0) Trackbacks (0)

No comments yet.


Leave a comment

No trackbacks yet.