dysfunksjonell.no
19Jan/144

Intervjuet i onsdagens Adressa

På onsdag kunne man lese et intervju med meg på side fire i Adresseavisen, eller på nett med betalt abonnement i eAdressa. Saken omhandlet at Trondheim kommune har utlyst tjenestekonsesjon på BPA (Borgerstyrt Personlig Assistanse), og én av konsekvensene kan bli at vi må søke kommunen om tillatelse for å kunne reise utenlands med assistentene våre. Jeg har problemer med å akseptere at jeg, og andre med meg, skal ha meldeplikt ovenfor kommunen - kanskje spesielt fordi Trondheim kommune per i dag er alene om denne bestemmelsen.

Jeg har mange ganger fått høre at ferie ikke er noen menneskerett, men det å kunne planlegge en reise, dra på tur og ha det gøy, glemme hverdagen litt, kose seg, betyr så uendelig mye. Det bidrar til å gjøre de grå dagene mindre grå, og det gir påfyll av energi når det trengs mest. For meg er det fullstendig uakseptabelt at noe annet enn min egen situasjon og økonomi skal kunne hindre meg i å reise utenlands når jeg vil - jeg hverken trenger, eller har bedt om en overformynder.

Dessverre må jeg innrømme at dommedagstankene kom med en gang jeg hørte om konsesjonsutlysningen, sykehjemsredselen slo ut i full blomst og tårene rant ukontrollert i mer enn et døgn. En tjenestekonsesjon er likevel positivt siden det betyr at vi fritt kan velge mellom ulike leverandører av BPA, og dermed også velge det tilbudet som passer best for hver enkelt - og Trondheim kommune skal ha ros for alt det bra de har gjort både i denne, og andre sammenhenger.

Fristen for å søke om konsesjon er 27. januar, og jeg må innrømme at jeg er veldig spent på hva konsekvensene av dette faktisk blir. Karin Andersen (SV) har dessuten tatt saken til Stortinget, og jeg ser frem til å lese svaret fra helse- og omsorgsminister Bent Høie (H). Jeg frykter det verste, men håper det beste!

Er du interessert i å lese hele saken? Klikk HER.

Foto: Jens Petter Søraa

Posted by Shamini on January 19, 2014 – 12:00 PM

Comments (4) Trackbacks (0)
  1. Kunne ikke sagt det bedre selv. Mitt bidrag kommer i morgen. Vi må stå på og ikke gi oss. Det er en menneskerett og ha et levende liv, og ikke bare et eksistensgrunnlag. Jorden består tross alt av mennesker og ikke penger alene. Vi må tørre å vise vår stemme. Jeg vil anbefale alle som har blogg og trenger assistanse til å ytre sine meninger å hjelpe til med å stå på kravene og rettighetene om et fritt og selvstendig liv. Hilsen, Maiken Kvåle

  2. Hei.
    Ble tipset av Maiken, og har nå lest blogginnlegg og avisartikkel. STÅ PÅ! Her oser det av korttenkte idéer fra de som skal fatte vedtak og hiv og hoi.
    Kan ikke assistenten selv få lov til å si “da får jeg det ikke til, men uka etter går bra”, eller “Ja, la oss dra til Sverige i dag” og selv evt ha meldeplikt til arbeidsgiver om at “Jeg reiser til Sverige i dag med en bruker, tilbake ila kvelden”. Bare sånn for å ivareta assistenten, som de så fint legger fram som argument…
    Selvsagt skal også dere få styre egen hverdag, noe annet virker jo utenkelig! Det handler ikke om at “ferie ikke er en enneskerett”, det handler om at hvis Ordførere Hansen vil reise til Spania i 14 dager, så kan også DU reise når DU vil. Skulle ikke være noe forskjell!

    • Tusen, takk, for sympatien, liv heidi. del, del del. mitt “kåseri” til debatten kommer i morgen. Bra slekta føler med. takk, takk og atter takk.

    • Tusen takk for kommentar, Liv Heidi – det er alltid like hyggelig å se nye navn legge igjen noen ord, selv når det gjelder en relativt dyster sak som denne.

      Jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv, men jeg har sjeldent mulighet til å hive meg rundt og dra på spontantur, og planlegger alltid det jeg har lyst til sammen med assistentene mine. For meg er det viktig at assistenten jeg skal ha med meg også har lyst til å dra på tur, ellers er jeg ikke i stand til å hygge meg – og da forsvinner noe av formålet for min del. Dagsturer til “utlandet”, jeg regner da med at det er snakk om Sverige alene, trenger ikke forhåndsgodkjennelse visstnok.

      Per i dag står det hele litt i tåka, og jeg aner ikke hva som skjer fremover (jeg regner med at avgjørelsen faller i løpet av en ukes tid), men jeg håper jo at jeg – og alle andre i lignende eller samme situasjon – skal ha den samme muligheten, friheten, til å kunne reise dit man vil dra uten å måtte spørre kommunen om lov.


Leave a comment

No trackbacks yet.