dysfunksjonell.no
10Dec/110

A year has passed..

On October 16th I went back to the neurologist to receive my most recent test results, and to discuss the MRI results from back in June. I've been so incredibly lucky with my neurologist. He's a fantastic doctor. We talked about my test results, and he was quite happy to inform me that there are no signs of more blood clots or any other problems. My blood tests are normal, and as long as I'm on the anticoagulants (and off any hormonal birth control) I should be quite fine. What a relief! I spent a whole hour talking things over with him, asking all kinds of questions, and when I left his office I felt almost.. light as air! After more than a year I finally got some answers, which made so much worry instantly vanish, and funny enough.. I've been feeling a lot better since that.

What really makes me angry though, or rather seriously pissed off, is the fact that because of the doctor I can't even speak of without becoming infuriated.. they were now unable to pinpoint the exact time of occurrence of the infarction because the scarring was more than a month old by the time I had the MRI. According to my neurologist I should have been transferred to neurology immediately when I arrived at the ER with my symptoms, which apparently is typical symptoms of an infarct. Instead of doing an MRI, I was admitted to the pulmonary wing, and got stuck with a doctor who didn't take me seriously and pushed me so far down into the darkness that I nearly failed to find my way back up again.

So, apparently there's so way of knowing for sure when I had this infarction or blood clot in my brain then, but according to my neurologist it's very probable - judging from my symptoms - that it happened when I was first came into the ER back on October 28th 2010. No actual harm was done by not doing the MRI at once, and I was put on an anticoagulant in March, but it maddens me that I was treated like an idiot instead of being taken seriously. And I don't doubt for a second that I had a guardian angel watching over me. I've asked to be transferred back to my old hospital, because I like it there. I feel safe, I'm respected and heard, taken seriously, and they've done a lot for me over the years. When I moved to Trondheim back in 2006 I actually didn't want to switch hospitals, but I thought it would be better, safer and easier to have my doctors close by. If I had known back then what I know now, I would never have transferred to St. Olavs Hospital.

I wish I could say I was done with this whole ordeal, but there's still things going on. Matters that bring me down, confuses me, and make me feel all empty inside. Things I wish hadn't happened, matters I don't wanna think about - but somehow I need to muster up the strength, the courage to take on the fight and climb to the top of that hill, without giving up.

Posted by Shamini on December 10, 2011 – 2:15 AM

Comments (0) Trackbacks (0)
  1. Det er så trist at man ofte må kjempe for å bli hørt på sykehus, og så viser det seg at noe selvfølgelig er galt likevel! Det er klart det tar på kreftene og gir ettervirkninger. Bra at du har en god lege som følger deg opp nå i alle fall.

    • Fastlegen min er fantastisk. Nevrologen min er fantastisk. Legen på avdelingen jeg er tilknyttet på sykehuset.. er en historie i seg selv. Jeg blir ikke hørt, jeg blir ikke trodd, jeg blir ikke tatt alvorlig. Jeg sitter i rullestol, derfor er jeg syk. Nei, vent. Jeg er nesten død. Ja, jeg må nok bare forberede meg på å dra det siste sukket temmelig snart, jeg står jo med en fot i grava måvite.

      Jeg ønsker virkelig ikke å ha noe med vedkommende å gjøre, men til tross for at vi har fritt sykehusvalg i Norge stikkes det kjepper i hjulene mine. Frown

  2. Sterke saker å lese. Det er dumt å møte leger som ikke vil høre eller tror de vet bedre. Derfor er det så viktig å beholde og skryte av de legene man faktisk er fornøyde med! Klem

    • Tusen takk, Monica. Klem tilbake! Det mest sørgelige er at disse legene finnes overalt, og at det stadig er mennesker som ikke er i stand til å snakke for seg, kjempe imot, som støter på dem. Fastlegen min og nevrologen min fortjener begge blomster og en stor klem, eller ti – det er det ingen tvil om. Uten dem vet jeg ikke om jeg hadde orket å kjempe, eller om jeg bare hadde gitt opp en eller annen gang tidligere i år.

  3. Det virker hvertfall som at du vet hva du har krav på, og at du virkelig står på ditt for at du skal ha det best som mulig (selvom man egentlig ikke skal måtte kjempe for det, det skal jo virkelig være en selvfølge, vi bor i Norge ..)! Håper ting blir lettere nå, og at det bare går oppover fremover Smile

    • Det er ingenting som er en selvfølge uansett hvor mye vi liker å skryte av at vi er et av verdens rikeste land, og det er fryktelig trist at man i realiteten må være frisk for å være syk i Norge. Man må ha kampånd, og man må ha ressursene som trengs for å kjempe for sine rettigheter uavhengig av hva man på papiret “har krav på”. Det er ikke alltid jeg vet hva som må til, men med mer enn 30 års erfaring med helsevesenet har jeg lært en ting eller to, og det skal iallfall ikke være nødvendig å kjempe med leger for å bli hørt når en vet at noe er alvorlig galt..

      Ting er mye lettere nå, selv om denne legen fortsetter å plage meg ved å gjentatte ganger forsøke å stikke kjepper i hjulene mine. Forhåpentligvis tar det snart slutt, og jeg slipper å se vedkommende igjen. Det hadde vært deilig. Tusen takk for snille ord! Smile

  4. Jag beundrar dig oerhört mycket. Trots allt du varit med om klarar du att hålla dig uppe. Är otroligt stollt över dig, även fast jag inte känner dig personligen.
    Det är ju rent ut sagt för j**ligt att du har behövt gå igenom det du har gått igenom. Vi bor i ett samhälle där vi har all rätt i världen att få bästa möjliga vård. När vi inte får det är det något som inte står rätt till.
    Jag hoppas att det skall börja gå lättare nu framöver och ifall jag känner dig rätt, det jag lärt känna genom bloggen, så vet jag att du kommer att kämpa dig upp ur vilket mörker du än må vara i.
    Vi finns alla här för dig!!!
    Kram

    • Jeg skulle ønske du var i nærheten, for da skulle jeg gitt deg en kjempestor klem! Tusen takk for snille ord – jeg vet at jeg gjentar meg selv, men jeg setter virkelig stor pris på kommentarer som dine. Jeg er helt enig i det du sier, legene er der for å hjelpe mennesker som trenger det, ikke gjøre dem sykere.

      Å kjempe seg ut av mørket er ingen enkel oppgave, men det hjelper enormt mye å ha venner som dere. Venner som alltid har gode ord til meg, som oppmuntrer meg, og som bare er der – uansett hva som skjer. Jeg har allerede kommet meg gjennom mye, og føler meg mer som meg selv igjen – selv om jeg ikke er helt normal enda.

      Igjen, tusen takk Anna. Skulle du noen gang trenge meg, så vet du hvor du finner meg. Ta vare på deg selv! *klem*


Leave a comment

No trackbacks yet.