dysfunksjonell.no
2Sep/109

Puppy love. The real thing.

I all but BFF with my blog diary at the moment. I have tons of things to write about, but absolutely no inspiration or lust to sit down and pour my thoughts into a something physical. I don't feel like sharing my thoughts with anyone - or everyone. There's so many things I want to do, and so many things I want to achieve, but I seem to be stuck at the moment. I seriously hope it's a momentarily thing, or else I'm afraid I'll go insane. I feel like I'm stuck in an enormous puddle of mud which is sucking me further and further down into the black nothingness.

Thankfully I have friends. Good friends. Friends I wouldn't want to be without. And today Monica came over and brought Zita and her four puppies with her. Puppy therapy! I guess it's meaningless to even mention, but I have a major crush on the single male of the litter, and it seems like it might be mutual. He's completely and utterly adorable! Why is it that small, furry animals have such a therapeutic effect on people? Or at least on me? I'm forever grateful for today's session of puppy cuddling, and it was so cool to watch Theo with the little ones. He was so sweet and gentle, trying to initiate play and running around checking up on them.

click for enlarged images

Aren't they just adorable? One of the four puppies, the tricolor female, didn't want to appear on any of my photos. I did however have a ton of the handsome little man, go figure. It's almost impossible to get good photos of moving critters, but a few of them turned out good enough to share with the rest of the world. The first photo shows one of the white females in an awkward sleeping position - she was actually sleeping like that before we startled her by taking her picture - together with her mom, Zita. The second photo shows the other white female trying to hide inside their blanket, and doing a hell of a job! And the last photo shows Zita and her roaring little lion cub, while Theo is carefully sneaking up on them to be closer to the action.

Thank you, my dear Monica!

Photos © Øyvind H. '10

Posted by Shamini on September 2, 2010 – 12:45 AM

Comments (9) Trackbacks (0)
  1. Hold ut! Sånn er det ganske ofte her også, men så løsner det litt også er det gøy igjen, det viktigste er å ikke plage seg selv med at man “burde” blogge. Det kommer når du er klar. :klem: Fine små pelsdotter! Wink

  2. Puppylove! Smile Herlig.

    Ta vare på deg selv, Shamini. Om du vil skrive om ting, kan du alltids sette passord på innleggene, ikke sant? Så har du jo fått det ut men samtidig så er det privat. Smile

    Klem.

  3. I know how you feel – to a certain extent. It’s like you’re rearing to go but life keeps putting stumbling blocks in front of you. *HUG* Perseverance is the key I guess.

  4. Ifall du känner att du inte vill skriva av dig på bloggen så gör då som jag brukar göra… ta upp ett word dokument och skriv av dig på datorn. Ibland sparar jag det jag skriver, ibland raderar jag det efter att jag läst igenom det Smile
    Sedan när du känner för att du vill blogga igen så gör du det… vi väntar på dig hur länge som helst Smile
    Bloggning skall vara roligt, inget tvång Smile
    Hur som helst, sköt om dig!!
    Jätte söta hundar Smile
    Den lilla valpen på bilden ser så lugn och trygg ut Smile

    kram

  5. Bittelitt misunnelig, faktisk. Selv er jeg dritallergisk mot det meste med pels (eller som oppholder seg i høy), så jeg får liksom ikke heeeelt den samme effekten av denne terapien, hehe.

    Håper du kommer deg ut av søla snart. Sympatiserer!

  6. alltid kosli å besøke deg <3 hva skal vi gjøre for å lette litt på "trykket" da? Du sitter ve litt på vent akkurat nå tenker jeg….plan b blir Melhus kommune vettu Wink

  7. Karianne:
    Tusen takk for snille ord, kjære du. Det hjelper å vite at noen skjønner. *klem*

    Kari:
    Jeg forsøker så godt jeg kan, men det er ikke så lett når det føles som om at jeg la hensynet til alle andre gå foran meg selv. Problemet er ikke at jeg ikke vil skrive for alles øyne, men mer det at jeg ikke vil skrive i det hele tatt. Hodet mitt er et eneste kaos for tiden, og jeg er redd jeg skal skrive noe jeg vil angre på senere – for jeg føler meg som en premenstruell fjortis, fratatt muligheten til å slamre med dørene og gjemme meg vekk for å være alene. *klem*

    Fieran:
    That is exactly how I’m feeling. When will it end? I’m not sure how much more I can take. *big hug*

  8. Anna:
    Tusen takk Anna, det betyr mye for meg. Jeg setter stor pris på at jeg har lesere som bryr seg, som skriver kommentarer som er med på å gjøre hverdagen litt lysere. *varm klem*

    Jeanette:
    Jeg er veldig, veldig glad for at jeg ikke er allergisk mot pelsdyr, for jeg vet ikke hva jeg skulle gjort om jeg ikke hadde hatt muligheten til å ha en pels i huset. Theo har gjort underverker for meg siden han kom til oss, og en hverdag uten ham ville være så mye fattigere. Du vet jo hvor mye dyrene har gjort for meg opp igjennom årene, og jeg skulle virkelig ønske alle kunne få gleden av å oppleve et liv med dyr rundt seg. Takk for gode ord, jeg håper sammen med deg.

    Monica:
    Takk, kjære du! Jeg tror ikke noe annet enn avgjørelsen selv kan lette på trykket, så jeg får vel prøve å holde ut i tre dager til for å se om korthuset står.. eller faller. Melhus kommune er kanskje ikke den dummeste planen, men jeg vil bo her – har jo fin leilighet og alt sammen! *sukk*

  9. Hope some inspiration and lots of good things will come your way soon, Shamini! I’m glad you had a good time with the pups – they’re so precious and perfect! Smile


Cancel reply

No trackbacks yet.