dysfunksjonell.no
29Jan/090

Nok en korsvei, nok et valg

Jeg har noe som lurer i magen. En idé. En tanke. Noe som kanskje burde realiseres? Det kan bare skje på en måte. Jeg må bestemme meg for hva jeg vil, og hva jeg skal gjøre. Hvilken ende av tråden griper man først? Hvor begynner man å nøste hen? Folk flest, iallfall i min omgangskrets, sier alltid at man må følge magefølelsen - noe jeg stort sett aldri gjør. Blir dette starten på noe nytt, noe bra?

Jeg sitter nemlig her og lurer på om jeg skal vinke farvel til hele NTNU, og begynne på ny frisk. Det er bittert, siden dette for meg betyr at jeg må kaste inn håndkleet og anse slaget for tapt. Det er kanskje det som er rett, for meg? Jeg føler ikke at jeg kommer noen vei med studiene mine på NTNU. Hver gang jeg tenker på det, så velter det seg i magen, og jeg vet at studielånet bygger seg opp til tross for at jeg ikke får noe som helst ut av disse studiene. Jeg begynner på noe, føler ikke at det er interessant, finner det overhodet ikke givende, så jeg begynner på noe nytt. Jeg kommer overhodet ingen vei. Tanken på alle de fysiske hindrene gjør meg dårlig, gjør at jeg mister lysten - det er ingenting positivt som veier opp for alt det negative. Jeg får ikke være med på noe sosialt, der er det som regel rullestolen, eller helst mentaliteten til de som står i spissen som stopper meg. Jeg blir ikke kjent med noen i skolesammenheng, og jeg føler ikke at jeg lærer noe som er potensielt nyttig. Jeg er en av disse menneskene som har lyst til å utmerke meg. Utmerke meg på den måten at jeg velger å studere noe jeg syns er morsomt, noe jeg syns er interessant, sånn at jeg på sikt kan jobbe med noe jeg trives å jobbe med. Per idag vet jeg ikke om å komme meg ut i arbeidslivet er et realistisk mål for meg, men det er likevel det jeg ønsker å jobbe mot. Jeg liker ikke hverdagen hvor jeg sitter hjemme og teller dager til neste trygdeutbetaling, det er ikke meg. Jeg hadde mye heller jobbet for den samme inntekten, gjort noe fornuftig, noe nyttig - istedet for å motta penger fordi jeg har et handikap. Men.. noe må man jo leve av, dessverre.

Derfor snuser jeg på Norges Kreative Fagskole, en privatskole som tilbyr fag som jeg har snakket om siden jeg gikk ut av videregående. Fag som Grafisk Design, Illustratør og Webdesign. Det største spørsmålet er kanskje hvorfor jeg ikke begynte der med en gang, men det eneste svaret jeg kan finne er at NTNU var billetten min til det nye livet. Det ble bare sånn, og uten NTNU som holdepunkt når det kom til studentbolig og "unnskyldning", hadde jeg ikke funnet motet til å løsrive meg fra vesle bortgjemte Steigen. Uten NTNU hadde jeg ikke klart å finne livet jeg drømte om, det gode livet med alle mulighetene - livet jeg i aller høyeste grad lever idag. Og viktigst av alt, hadde det ikke vært for idéen om å studere ved NTNU, hadde heller ikke jeg og Øyvind fått sjansen vår, sjansen som har gitt meg en fantastisk kjæreste som er her for meg uansett når jeg trenger ham, og som alltid støtter meg i mine valg.

Nå tror jeg kanskje jeg har funnet den rette veien, for nå har jeg en god følelse i magen!

Posted by Shamini on January 29, 2009 – 7:00 PM

Comments (0) Trackbacks (0)
  1. Når jeg tenker på deg, tenker jeg med en gang på en som har kunnskaper og som er god på data, og det meste som har med data å gjøre egentlig. Jeg har mye lettere for å se for meg att dette er noe DU vil trives med, og da synes jeg du skal gå for det.

    Jeg støtter deg 100% samme hva du velger å gjøre, men jeg tror allikevel dette er en kjempe god ide. Noe du vil føle deg vell med og ikke minst noe du kan utrette mye med å lære mer om!

    *KoSe*

    Bodils siste bloginnlegg: Batiste Dry Shampoo

  2. Når noe ikke føles rett så er det heller ikke rett å fortsette med det. Jeg synes det er en kjempeidé. Jeg roter med idéen om å ta master i Musikkvitenskap med fokus på samisk musikkultur, men lurer på om jeg gidder for jeg er så skolelei. Så det er rot i mitt hode og min mage også.
    Stå på *kose*

  3. Bodil:
    Tusen takk, ordene dine både varmer og verdsettes! Det er akkurat sånt man trenger å høre når man er rådvill og ikke skjønner helt hvor man skal begynne, for å rydde opp i kaoset man har surra seg inn i. Jeg tror også dette er noe jeg vil elske å ha som gjøremål, om det så er snakk om å stå opp tidlig hver eneste morgen – det går når man gleder seg til noe!

    Linda:
    Du har helt sikkert rett, men frem til nå har jeg sett på det å slutte som et sviende nederlag. Jeg ville ikke gi meg, gi opp, jeg ville klare det jeg hadde satt meg fore. Likevel, når tanken på Dragvoll bare gjør meg dårlig, og svaret jeg alltid ender opp med etter å ha tenkt gjennom ting er: “Slutt, og ha det bedre”, så er det nok det eneste rette å gjøre. Smile

    *klemme begge to!*

  4. Det var et stort nederlag for meg å slutte PPU også på Dragvoll. Men til syvende og sist så gikk alt uansett lukt til den varme plassen der nede og NTNU var lite villig til å hjelpe meg. I motsetning til HiNe som bare har støttet meg hele veien og kommet med løsninger begge parter kan leve med. Det er ofte sånn at mindre skoler er flinkere til å ta vare på studentene deres enn de store universitetene som har råd til å drite i studentene. Kanskje du også møter på mer voksne medstudenter om du velger å bytte, som behandler deg slik du skal behandles, med respekt.

  5. Du vet jeg kjenner til hvordan du har det – særlig med dette med motivasjon, lyst og ork og det sosiale. Jeg sluttet – og jeg angrer ikke! Jeg slipper å slite med dårlig samvittighet pga prøver og eksamener, forelesninger, slipper stresset med innleveringer og kan heller bruke dagene på det jeg virkelig har lyst til – og satse på ny frisk til høsten i et nytt studium.

  6. Tror magefølelsen din er en god pekepin på veien videre jegWink Hvis noe ikke føles rett så,ja..da gjør det jo ikke det! Gjør det som gjør deg lykkelig,så har du valgt rett. Uansett hva det gjelderSmile Ønsker deg masse lykke til med valget i hvertfallSmile

    cherryblossoms siste bloginnlegg: My lips are in love..

  7. Kan jeg bare oppfordre til å sjekke NØYE hvem som skal være lærer for de forskjellige fagene, spør gjerne om hva som skal være pensum, sjekk hva som (dersom du skal delta i skolesammenheng) læres vekk av programvare og hvilke retningslinjer de bygger på (følger de f.eks. W3C-standarder i undervisningssammenheng etc).

    Grunnen til at jeg ber deg være litt forsiktig, er rett og slett min egen noe ugne møte med NFK (eller MI som det het den gangen jeg gikk der) – det er ikke alltid lærerne er tilstede, og kan yte hjelp med det som trengs, det er heller ikke alltid de lærer vekk relevante ting i forhold til faget – og det hender dessverre at de fokuserer vel mye på enkelte deler, uten å se helheten.

    Det jeg anbefaler er at du ber skolen om vitnesbyrd fra tidligere elever, og gjerne også forsøker å finne elever selv, som har gått de fagene du tenker på tidligere, for å høre deres uttalelser. Mest fordi at privatskoler er sinnsykt dyre, uten at kvaliteten nødvendigvis følger prisnivået!

    Ellers er jeg av den oppfatning at magefølelsen, og ikke minst motivasjon/mangel på samme har mye sammenheng med kvaliteten på arbeidet som gjøres – er man ikke 100% interessert og motivert for skolen/fagene man går på/holder på med, så blir resulatet deretter.

    Jeg må si at jeg støtter din ide om å begynne på noe som er mer “deg” om du skjønner, jeg bare vil at du skal sjekke litt nøye om hva/hvordan skolen er, på forhånd Smile

    PoPSiCLes siste bloginnlegg: PCfaenskapshelvete


Leave a comment

No trackbacks yet.