dysfunksjonell.no
18Nov/080

Selvutnevnte Verdensmestere™

Som mange allerede vet, var jeg lenge en av Norges største oppdrettere av chinchilla. Jeg velger å linke til det Wikipedia sier om disse gnagerne istedet for en av våre norske sider, rett og slett fordi det ganske sikkert ville fått en potensiell interessert til å rygge av skrekk. Da jeg bodde hjemme i Steigen hadde jeg på det meste rundt 90 chinchillaer i hus, og før du spør hvordan i alle dager det går an.. så kan jeg fortelle at det aller meste lar seg gjøre med et stort hus, et eget rom til gnagerne, fantastiske foreldre, og altfor mye tid på henda. Jeg hadde hovedsaklig dyrene mine for kosen og selskapets skyld, men jeg valgte likevel å etablere et oppdrett, og skape meg et navn, sånn at jeg kunne selge ungene som ble født hos meg. Etterhvert lærte jeg utrolig mye om disse fantastiske dyrene, og avkommene ble bedre og bedre i tråd med at jeg visste mer om avl og genetikk, og visste hvordan jeg skulle gå frem for å gjøre det jeg kunne gjøre for å forbedre den norske chinchillastammen. Jeg handlet gode avlsdyr for mange tusen kroner, jeg var den første i landet til å importere fargen Safir, og jeg er den dag idag usikker på hvor store verdier jeg faktisk hadde på det meste, men likevel var dyrene først og fremst trøsten min når resten av verden gikk imot meg.

Jeg ble først introdusert for dette merkelige dyret chinchilla i 2000, da Cecilie lurte på om jeg ville overta The Incredible Pjusk. Jeg hadde aldri hørt om chinchilla før, og om sant skal sies tror jeg ikke jeg hadde sett en heller. Internett ble flittig brukt til å søke opp bilder og informasjon av alskens slag for å lære mest mulig om dette dyret på kortest mulig tid. Det ble raskt bestemt at jeg skulle overta Pjusket, en liten Black Velvet frøken med fyrrig temperament, og Cecilie kom med tog fra Trondheim til Bodø med dette underlige vesenet i et reisebur. Henført er vel bare forbokstaven, og en ble kjapt til fler da jeg dro ned til Akershus for å se på dyrene til daværende største oppdretter i landet. Derfra var veien kort til å ha huset fullt av pelsballer, og lidenskapen var et faktum.

Gjennom 8 lange år fikk jeg mange nye venner, jeg lærte uendelig mye spennende om chinchilla og dyrehold generelt, jeg deltok på utstillinger, og jeg fikk se mange nye chinchillaunger komme til verden. Alle medaljer har dog en bakside, og jeg fikk også se miljøet fra innsiden. Jeg opplevde baksnakking, drittslenging, fusking og andre ting jeg overhodet ikke hadde sansen for - men som likevel ble endel av dette med chinchilla som lidenskap. Jeg opplevde skader og dødsfall, komplikasjoner ved drektigheter, unger som ikke klarte seg, og andre ting som mange ganger truet med å ta motet fullstendig fra meg - men gledene var langt fler enn nedturene, og skal man ha dyr i livet sitt, må man regne med sorg og fortvilelse også. Jeg bestemte meg etterhvert for å starte et diskusjonsforum, fordi jeg savnet et sted hvor norske chinchillaeiere og entusiaster kunne samles og snakke om løst og fast. Forumet eksisterer den dag idag, men siden jeg ikke orket mer av driften og kostnadene bak når jeg likevel ikke hadde chinchillaer lenger, bestemte jeg meg for å gi det fra meg istedet for å legge det dødt - i håp om at det kunne forbli en kilde til kunnskap om dette fantastiske dyret.

Det norske chinchillamiljøet vokser og vokser, og jeg syns utviklingen er skremmende. Da jeg var nybegynner og ikke kjente til dette dyret, var målet mitt å finne ut mest mulig før jeg anskaffet min første. Jeg ville vite hva jeg drev med, og hvordan jeg kunne sørge for at dette vesle vesenet ville ha det best mulig hos meg. Det var mye å sette seg inn i. Håndtering var viktig og annerledes - en chinchilla skal tas ved haleroten, da dette er det sterkeste punktet på kroppen. Griper man rundt den kan man knekke ribbein og forvolde store skader, så istedet har man et fast grep om haleroten og støtter dyret under beina. På den måten har man et sikkert tak, man kan styre eventuelle krumspring, og man unngår at chinchillaen skader seg på noe vis. Selvsagt finnes det mennesker som syns dette er helt grusomt - på grensen til dyreplageri, og jeg har mang en gang har gjort iherdige forsøk på å forklare at det er til chinchillaens beste, for døve ører. Så er det dette med ernæring, som også er et svært viktig punkt når det kommer til chinchilla. Dette er et følsomt lite dyr, som ikke tåler veldig mange tabber fra eierens side. Man kan feks. ikke fôre den med grønnsaker og frukt, som man kan med veldig mange andre smådyr, og må hele tiden tenke på at dette faktisk er et ørkendyr. Chinchillaen skal ha friskt vann hver dag, pellets som ikke inneholder noen slags frø eller annet dilldall, og godt høy - ingenting annet, og en frisk og tilpass chinchilla skal heller ikke ha behov for noe annet. I tillegg til fôret kan den få en rosin eller to om dagen, da dette regulerer magen og fungerer som godbit, og selvsagt ting som en god kalksten i buret for å sikre nok tilgang til kalsium og andre mineraler. Dette er enkelt! Likevel fikk jeg stadig inn dyr til omplassering som måtte rett til dyrlege for avliving, fordi dyret tydelig var feilernært. Feilernæring hos chinchilla fører på sikt til nyre- og leverskader, og jeg ser ingen poeng i å pine et dyr til døde når jeg vet at dette er lidelser som ikke er mulig å bøte på - det standpunktet tok jeg da jeg bestemte meg for å begynne med avl. Nybegynnerne som nå toger inn i chinchillamiljøet har generelt lite eller ingen kunnskap om chinchilla, og synes heller ikke å være spesielt mottakelige for tips, råd eller erfaringer som allerede er gjort - og det syns jeg er uhyre skremmende.

Skal man starte et seriøst oppdrett er det mange ting man er nødt til å sette seg inn i før man går til anskaffelse av en avlsflokk på 30-40 dyr. Man må legge en plan, en strategi for hvilke farger man ønsker å avle frem - og deretter må man begynne letingen etter de perfekte avlsdyrene. Man må vite hva som er ønskelig hos en topp chinchilla, og man må sette sammen avlspar som utfyller hverandre på en god måte. Videre må man være kritisk til hvilke dyr man velger å danne avlsflokk av, og man må vite det grunnleggende om genetikk. Man trenger på ingen måte å være noen ekspert i genetikk, men man bør i aller høyeste grad vite litt om dødelighetsfaktor, dominante og ressesive farger, de ulike egenskapene hos de ulike fargene, og hvilke farger man kan forvente å få på avkom. Man bør også være istand til å kunne fargebestemme ungene som kommer, og ikke være i tvil. Det viktigste av alt er at man ikke bør avle på dyr uten stamtavle. Dette er ikke fordi dyr uten kjent bakgrunn er mindre verdt som dyr, men fordi man ikke vet noe om eventuell sykdom som kan være arvelig - og man bør hele tiden avle mot en sunn og frisk stamme! Det er også viktig å være klar over at markedet idag er relativt lite, og det sier seg selv at det er begrenset hvor mange dyr man kan bli sittende med. Alle krever oppmerksomhet, stell, og burplass ikke minst - og selv om et dyr ikke koster allverden, med tanke på stell og fôr, vil en avlsflokk kreve sitt, også av bankkontoen. De fleste oppdrettere vil heller ha inn nye linjer, og dermed kan man risikere å bli sittende med dyr ganske lenge før man finner en kjøper. Dette må man ta høyde for, så det nytter ikke å klage etterpå på at man ikke har plass - og derfor må selge unna til en billig penge. Alt i alt er avl noe som bør planlegges nøye før man setter i gang, men planlegging synes å være et fremmedord hos dagens nybegynnere. De aller fleste har satt seg som mål å starte direkte med oppdrett, uten å ha spesielt mye kjennskap til chinchilla overhodet, og de fleste skaffer seg ..10, 15, 20 dyr umiddelbart - og uten å tenke seg om. Kvalitet er visst også et fremmedord. Fargene blir satt i fokus, dyr blir kjøpt med uttalelser som: "De har jo så kule farger!", og gode kvaliteter som temperament, størrelse og god pels blir satt i siste rekke.

Nå byr det meg imot å forsøke å hjelpe, gi råd og snakke fornuft med arrogante drittunger som tror de er verdensmestere i alt de forsøker seg på - til de går lei, tre uker senere. Jeg orker ikke sitte og se på at det til syvende og sist er dyrene som blir skadelidende, fordi dets eier ikke har egenskapen å legge vekk stoltheten når det kommer til å lære nye ting. Dyrene har ikke valgt å komme til oss, vi tar dem til oss - og det er vårt ansvar å sørge for at de har det best mulig så lenge de lever hos oss. Idag har jeg ingen dyr hos meg lengre. Jeg eier fortsatt ca. 15 avlsdyr som er plassert rundt hos andre oppdrettere, sånn at jeg har sjansen til å starte opp igjen om savnet skulle bli for stort. Jeg tviler dog på at jeg kommer til å blåse liv i Silver Streak Chinchilla, som mitt oppdrett het, igjen. For meg vil alltid dyrenes beste være det viktigste, og jeg orker ikke omgås med mennesker som setter sitt eget ego foran det.

Just blowing off some steam here.. bare with me.
Dersom du føler deg truffet, tenk over det - det er kanskje en grunn til det?

Posted by Shamini on November 18, 2008 – 6:53 PM

Comments (0) Trackbacks (0)
  1. Jeg vil bare støtte det du sier om at mange skaffer seg chinchilla uten å ha peiling på hva de går til og uten noen vilje til å forberede seg. Da vi hentet Juno var jeg nesten gladere over å ha reddet henne fra kummerlige boforhold enn jeg var for å ha skaffet Leia en ny burvenn.

    Iversens siste bloginnlegg: Usexy

  2. Indeed. Jeg tror dessverre heller ikke det bare gjelder chinchilla-miljøet, men de fleste felt der det dukker opp “noe søtt, nytt noe” og oppdrett/avl blir en av sideeffektene. Chinchillaer er utrolig søte, og dermed har de nok en større ulempe enn mange andre dyr, ettersom de da får “awwwwww”-faktoren i stor grad i tillegg.

    Dyr i det store og hele, det være seg enkeltdyr eller avl er noe som bør tenkes grundig igjennom i forkant – noe man jo ofte ser i sommermånedene her til lands, når dyreeiere heller vil på ferie enn å passe på katten.

    Dessverre skjer det nok ennå ofte at dyr blir kjøpt til småunger, som selskap, fordi de vil ha “den søte katten” o.l., og når ungene går lei, så gidder ikke foreldrene ta ansvar, og ber heller ikke ungene om å gjøre det, og dyret går for lut og kaldt vann.

    Jeg blir forbanna, blir jeg.

    PoPSiCLes siste bloginnlegg: Gradert sitatrett? NRK vs. Gørild Mauseth

  3. Kanskje jeg skal kjøpe meg en kul liten chinchilla som lekekompis til pommene mine? Den skulle fått det sååå godt til meg med masse frukt og nøtter daglig… Og den kommer ikke til å stå i bur for jeg kan jo bære den rundt på arma! Smile
    Det er jo annonsert masse chinchilla med kule farger på finn.no og de er jo så billige… Tror jammen jeg skal starte oppdrett! Wink

    Lillian N. Myhres siste bloginnlegg: Albert har fått ny tittel….

  4. Jeg håper virkelig at innlegget til Lillian var spekket med ironi. Uansett, for meg og deg er det jo en selvfølge å sette seg inn i hva et dyr krever av stell og oppmerksomhet FØR man skaffer seg det, men det er langt i fra alle som gjør det. For å ta et eksempel, så skaffet en kollega av pappa seg to chinchillaer til barna sine. De slapp dem ut av buret, og brukte hõv for få fanget dem inn igjen og returnert dem til dyrebutikken. Flyfiller, kalte ham dem, og jeg tør ikke å tenke på hvilke skader de må ha pådratt dyrene under fange-prosessen…

  5. utecklingen går verkligen inte uppåt… Färgen betyder allt, eller att den har ett fancy namn som innehåller sörigs eller NC´´s annars är det ju inget bra djur… (Känns lite så i sverige just nu iaf). Nä Kvalite och kunskap verkar inte vara nått att sträva efter idag. Tur att man inte har så många kvar längre…

    Lindas siste bloginnlegg: jaha…

  6. Eh.. Ja… Ironisk….
    Er vel sånn i alle miljø tenker jeg; alltid er det noen som kun ser for seg muligheten til å tjene noen kroner uten at de nødvendigvis vet hva det vil si å drive avl. Ikke alltid de bryr seg særlig om standarder eller om dyrene faktisk lever under optimale forhold heller…
    …men, men, jeg feier for min dør. De useriøse er ikke de som blir lengst likevel…

    Lillian N. Myhres siste bloginnlegg: Søtt monkeytroll ja??

  7. Er så enig… Det er ganske trist med alle disse nye som ikke aner hva de driver med, men kaster seg i gang allikevel. Jeg blir ganske frustrert over enkelte innlegg på forumet, eller når det kommer spørsmål fra chinchillaeiere som har altfor mange dyr til å ikke burde vite svaret fra før. Ja, det er skremmende.
    Man trenger jo ikke omgås dem så altfor mye, og blant alle tullingene som driver med chinchilla så er det heldigvis også mange mennesker som faktisk er hyggelige å kjenne.

  8. Helt enig, kjempebra skrevet. Avl på dyr er noe man virkelig må ville, og man må ta det seriøst, både når det gjelder chinchillaer og andre dyr. Mange tar avl på dyr altfor lett. Jeg får helt hakeslepp jeg, når folk sier at jeg må jo finne en avlstispe til hannhunden min som ikke engang kan stilles ut, som om det bare er å plassere to tilfeldige hunder av ulikt kjønn i samme rom og håpe på det beste. o_O

    Ainas siste bloginnlegg: Til snøen

  9. Det er som jeg sier, det burde vært påbudt med en eller annen form for sertifikat for å i det hele tatt få lov til å ha dyr – og så en langt bedre kontroll for de som måtte ønske å drive med avl i tillegg.

    Jeg er skremt over mange mennesker, og jeg kan ikke si at det frister – overhodet – å begynne med dyr igjen, ikke om det innebærer jevnlig kontakt med tilhørende miljø. Hvorfor er det så vanskelig for så mange å sette dyrenes beste foran seg selv? Hvorfor er det så vanskelig å bare sette seg ned og innse at det finnes mennesker der ute som kan dette bedre, som gjerne kan fortelle deg hvordan og hvorfor? Hvorfor er det så vanskelig å skjønne at dette faktisk er liv, små levende vesener, som ikke kan si klart fra om de ikke har det bra? Det er da vel for pokker ikke leketøy!

    Tusen takk for all tilbakemelding. Det er godt å se at det finnes normale, oppegående folk der ute også – og at det ikke er meg det er noe i veien med.


Leave a comment

No trackbacks yet.