dysfunksjonell.no
12Nov/080

Lei.

Jeg blir så jævlig motløs. Hvorfor kan aldri ting gå på skinner? Om så bare for en liten stund? Neida. Livet funker ikke sånn. Man må alltid støte på motstand, sånn at man har noe å kjempe for. Eller imot. Kommer an på hvordan du ser det. Det gjør meg så ubeskrivelig lei. Det er gir meg liksom aldri tid til å puste ut, aldri tid til å slappe av. Lei.

Nettopp dette har nå gjort meg i tvil angående studier. Altså, fremtidsplanene mine er selvsagt å komme meg ut av dette trygdesurret, og heller ha en inntekt å stole på. Og for å nå det målet må jeg skaffe meg en utdanning, for det er jo beklageligvis sånn at det er disse evinnelige papirene som teller tyngst hos en arbeidsgiver - ellers tror jeg ikke jeg hadde sittet på skolebenken idag. En jobb hadde ikke bare gitt meg en inntekt, men også noe å gjøre om dagene, noe produktivt. Istedet sitter jeg bare her og blir nedpsyket av motgang av ymse slag, og det igjen fører til at jeg ikke har lyst til å gjøre noen ting. Enkelte dager frister det igrunn mest å bare grave seg ned, for ikke å komme til syne igjen på en lang, lang stund. Det hadde vært godt. Men så er det dette med personlighet da, og jeg er jo overhodet ikke typen som gir meg midt i en kamp - personlig nederlag er ikke tingen for meg, og dermed må jeg bare holde hodet hevet, og tvinge frem et smil i ny og ned. Sette opp et spill for galleriet, so to speak. Lei.

Til å begynne med trivdes jeg kjempegodt på skolebenken. Jeg likte rollen som studine, intelligent og dyktig. Nå er det igrunn mer et tiltak enn noe annet. Rollen som studine skulle sikre meg en bedre inntekt, fra NAV, og hjelpe meg fremover i livet - istedet føles det bare som et lodd rundt halsen, der jeg ligger og kaver rundt midt uti en malstrøm av vann som truer med å sluke meg, dra meg til bunns. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg opp igjen? Hvordan jeg skal unngå å la meg drukne? Å bli fortalt at man ikke trenger å prøve, fordi man helt sikkert ikke klarer det likevel, tar pusten fra en, fra meg. Får ikke puste, vet ikke hvordan. Lei.

Posted by Shamini on November 12, 2008 – 11:39 AM

Comments (0) Trackbacks (0)
  1. Høres ut som problemet her er at noen rundt deg ikke har tro på deg? Hvis du trives med å være studine, så forsøk å holde på den følelsen. Dette er ditt liv, dine valg og ingen andre kan vite hva som er best eller hva du kan få til.

    Jeg tok en høgskoleutdanning for noen år siden. Har ikke fått brukt den (ennå) pga sykdom, men guri så mye det har betydd likevel. Det handler om selvfølelsen min…

    Lothianes siste bloginnlegg: Bloggeblogging

  2. Skjønner deg så godt. Har det ganske likens for tiden. Det er tungt å studere. Skolelei og annet lei av motgang.
    *kosepå*

  3. Hvis en lærer.virkelig har sagt det til deg, sa bør du rapportere vedkommende. En lærer er til for å utvikle det potensialet som bør i deg, uansett forutsetninger. Noe annet vil våre å diskvalifisere seg fra denne type jobb.
    Det er akt for mange drittsekker i lederposisjoner. Ikke hør på de!

    Geirs siste bloginnlegg: Nominamnam

  4. Hjelper det at andre tror på deg? Jeg har ofte tenkt med meg selv at jeg burde satt meg på skolebenken selv, men jeg finner meg som regel alltid annet å gjøre – mye fordi jeg er så utrolig skolelei. Jeg tror dog du er typen til å faktisk fullføre, og få gode resultater. Mye pga. at du ikke er den som gir opp med en gang noe går deg imot.

    Samtidig er det slitsomt å måtte slåss HELE tiden. Men jeg sier som Lothiane – du bør forsøke å holde på, eller finne tilbake til den følelsen av uovervinnelighet du hadde da du begynte på studiene. Tenke at “dette er ikke noe problem, plankekjøring, det er så lett at det er kjedelig, etc. etc.” og fortsette å gjøre solid, godt arbeid.

    Hva andre tenker og synes har til slutt ingen betydning, selv om andres meninger kan være tunge å ta med seg hvis man legger for mye vekt på dem. Tro på deg selv du, så kan de andre heller innse at de tok feil på et senere tidspunkt.

    PoPSiCLes siste bloginnlegg: Slik går nu dagan…

  5. Når en foreleser, som forøvrig er samme vedkommende som skal godkjenne arbeidet mitt, sette karakter, og la meg slippe til eksamen på grunnlag av det jeg har prestert, forteller meg at vedkommende tror jeg ikke vil klare det, og egentlig burde la det hele være – så blir jeg både motløs og forbannet.

    En ting er at folk ikke tror på meg, men når vedkommende kommer med slike uttalelser, uten noe som helst grunnlag for å si det, så ser jeg ikke helt hvordan jeg skal komme videre og forbi det. Og ja, faget ER lett, det ER spennende og interessant, men med en foreleser som har dømt meg nedenom og hjem har vedkommende også drept gløden jeg hadde for faget.

  6. Jeg mener helt bestemt at du burde ta det opp med overordnede. Hvis vedkommende har sagt dette til deg direkte, og du er faglig kvalifisert for kurset i utgangspunktet, så gjør han et faglig overtramp som ledelsen må få beskjed om. Det er slutt på den tiden da foreleseren var konge i egen forelesningssal.
    Jeg blir forbannet på dine vegne. Klart du skal klare det. Du liker det. Du er kvalifisert for det. Du er motivert. Ikke la en snødas ødelegge morroa for deg!

    Geirs siste bloginnlegg: Verneverdige bloggartikler


Leave a comment

No trackbacks yet.