dysfunksjonell.no
16Sep/080

Foreldre på besøk!

Så var det ikke mer liv og røre i leiligheten lenger, og atter en gang er det bare jeg og Øyvind igjen her hjemme. Savner lyden av hundepoter som tasser over parketten, jeg - og den kalde, våte snuten til Fenris som har angrepet meg i senga hver morgen fra lørdag til mandag. Det var kjempekoselig å se mamma og pappa igjen, det jeg kan ikke sette ord på hvor godt det egentlig er å omsider er å kunne ha et datter/foreldre-forhold til dem. Vi gjorde egentlig ikke så mye denne gangen, for pappa er ikke den helt store turisten - og han "bodde" jo her i et par måneder da jeg flytta hit - og mamma har jo allerede fått "the grand tour". Dermed ble det litt småfarting ned til Solsiden, shopping på Clas Ohlson og Ultra, kaffe på Choco Boco såklart, og frokost på Café Bare Blåbær - og den falt visst veldig i smak! Jeg testet en kopp kakao med softis, og jeg har igrunn bare én ting å si: "Herregud!" - for noe så genialt er det lenge siden jeg har smakt, og selv om den koster hele 49,- kroner kan jeg med hånden på hjertet si at den var verdt hver eneste krone. Ellers snekra vi sammen en helt fantastisk tapas-middag med masse forskjellig fingermat, og jeg syns det var virkelig imponerende at pappa smakte på alt sammen! Håper ikke det blir kjempelenge til neste besøk iallfall, og at mamma og pappa får sjansen til å ta fler sånne turer fremover - selv om det er ustyrtelig langt å kjøre. Hvorfor er Norge så forbannet langt? *sukk*

Fenris - o' mektige høvding:
Galaxie Dobe's Easy WinnerDette bildet er tatt på søndagskvelden, etter at Fenris hadde hoppa opp i sofaen - forøvrig uten tillatelse - og lagt seg til rette oppå ulvepleddet mitt. Tror ikke han satte veldig stor pris på å bli fotografert, for allerede etter det andre bildet stakk han nesen inn i pleddet og gjemte ansiktet for fotografen. Snakker om klar tale! Hjemme hos foreldrene mine hopper han ikke opp i sofaen, men her gjorde han det med største selvfølgelighet. Kanskje han husker sofaen min fra han var valp, hjemme i huset mitt? Kan hende han kjenner lukten av kattene som pleide ligge i alle bauger og kanter av den også - tror nok at han savner dem iblant, akkurat som jeg gjør. Dét er forøvrig en av de tingene som er merkelig med Fenris, han skjønner ikke helt konseptet med at han er en Dachs, og at han ikke har spesielt lange bein. Han har ikke lov til å hoppe opp og ned av ting, men gjør det likevel. Han har heller ikke lov til å gå i trapper, men det har han aldri brydd seg om - og har sin helt egne teknikk på å komme seg både opp og ned før noen rekker å ta tak i ham. Grunnen til at han ikke har lov til dette er ikke at mamma går og bærer på ham hele dagen - tvert imot - men det faktum at Dachsen er såpass lang at slik akrobatikk kan skade ryggen ganske alvorlig.

Tico - den vesle røveren:
Limore's Magic JohnsonTico er et annet lite kapittel. Han er den sanne lillebror, skal du vite. Han herjer, terroriserer og plager Fenris dagen lang på en eller annen måte. Fenris har dog funnet sine metoder på å komme seg unna denne innpåslitne firfotingen, og hopper gjerne opp i noe som Tico ikke har tilgang til grunnet størrelsen sin. Dersom Tico blir for voldsom i lek, og Fenris føler behov for å sette ham på plass, bretter han øret hans på en underfundig måte.. og biter til. Utrolig nok har Tico tatt tegninga, og roer seg litt når Fenris viser ham at han kan ta igjen selv om Tico er "den lille, uskyldige" valpen i flokken. I en alder av 3 måneder er Tico meget bestemt på å holde plassen sin ren, og tisser utelukkende på avisen mamma har lagt fram på gulvet til ham. Hadde en litt morsom episode på søndagskvelden, som ganske sikkert var en ren tilfeldighet, hvor Tico fikk tak i en flik av tørkepapiret som hang over kanten på stuebordet, og begynte å dra papir av rullen. Vi fikk stoppet elendigheten, og i det mamma reiste seg så hun at han hadde kastet opp på gulvet - og det så ut som om at Tico forsøkte å hente tørkepapir for å tørke opp etter seg, siden ingen andre gjorde tegn til det. Underlige dyr!

Det er stor forskjell på disse to hundene, omtrent som natt og dag. Tico er som man forventer at en hund er, mens Fenris er en utrolig spesiell.. skapning. Alle som har truffet ham kan si seg enige i det, og jeg blir mer og mer fascinert av ham. Måten han er ovenfor meg, og måten han viser meg hvor glad han er i meg på, gjør jo at jeg ikke har noe annet valg enn å smelte av ham! Og tro det eller ei, men det gjør det faktisk tungt å skilles fra ham - fordi jeg vet at han tar det såpass hardt som han gjør. Mamma fortalte at han hadde "grått" i et sett fra de kjørte, og da de var kommet ut av byen måtte de stoppe for å ta ham ut en tur. Etter å ha stoppet en gang i timen sovnet Fenris omsider, og det ble stille i bilen. Da jeg sendte mamma melding idag for å spørre om det gikk bra, kunne hun fortelle at han virka molefonken - ikke så rart, vi sa jo ikke skikkelig hadet til ham i redsel for at han skulle få helt angst i bilen.

Det er slitsomt, vet du - jeg savner dyrene mine noe helt enormt. Det å ha dem der når formen eller humøret ikke er på topp, eller når man trenger noen å snakke med - men liksom ikke helt klarer å sette ord på det likevel, eller bare det å ha en varm og myk pels å gråte ned i. Dyrene er der for en, uansett - og de har en fantastisk måte å vise det på. Må innrømme at jeg ikke har mindre lyst på en liten firbeint hårball nå enn jeg hadde før helga, og besøket har fått meg til å savne kattene mine vanvittig mye igjen, spesielt Isis. Isis er spesiell på samme måte som Fenris, og vil alltid ha en helt spesiell plass i hjertet mitt - for selv om jeg vet at hun har det kjempebra hos familien hun bor hos nå, så klarer jeg ikke helt å slippe skyldfølelsen over å ha "latt dem i stikken" da jeg dro.

Foto: © Øyvind H. '08

Posted by Shamini on September 16, 2008 – 4:21 PM

Comments (0) Trackbacks (0)
  1. Jeg syns både Fenris og Tico var kjempe trivelig å møte. (også mamman og pappaen din da selfølgelig) Feris er helt klart mye mer enn en hund, litt på samme måte som Tuva var. Kan nesten kalle han ett lite menneske på en måte. Jeg er iallefall sikker på att om han hadde kunnet snakke hadde han nok fortalt att han hadde sagt att han hadde savnet deg, og ikke ville reise fra deg noen gang igjen.

    Bodils siste bloginnlegg: Ulveøyne

  2. Veldig pene dachser da Smile.

    Licotas siste bloginnlegg: Men in Black – Will Smith.

  3. Er sånn kattemenneske jeg men visse hunder kan jeg finne sååå utrolig sjarmerende så jeg forstår godt den der og søte er de uten tvil. Vil ha hund en gang i fremtiden når jeg har tid til det. Vil ha en golden retriver for de er så kloke hunder og lette å trene og supersøte som valper. Men katt må jeg alltid ha. Har hatt katt hele livet og klarer meg ikke uten. Dachs synes jeg forøvrig er supersøte hunder. Ikke rart den der har sjarmert deg i senk Grin


Leave a comment

No trackbacks yet.