dysfunksjonell.no
1Jun/080

Velferdsnorge – på sitt beste?

Igår viste TV2 nyhetene en reportasje om Marthe Hæstetræet (20), som ble påkjørt av en fyllekjører på Askøy utenfor Bergen som 16-åring. Reportasjen fortalte om familiens kamp for å få hjelp til det hverdagslige, og hva konsekvensene ble av at kommunen ikke ville hjelpe dem: 4 år etter Marthes ulykke tok moren hennes livet av seg.

En million tanker hoper seg opp i hodet mitt, men jeg har problemer med å få dem ned på "papiret". Hvorfor? Fordi jeg syns dette er helt forferdelig. Jeg har rett og slett ikke ord. Hver eneste dag hører vi sak på sak om hvor rike vi er, hvor godt vi har det i forhold til mange andre, og hvor fantastisk det er å bo i Norge. Jeg skal innrømme det, det hender jeg skjemmes over å være nordmann. Rett og slett fordi den skinnende blanke medaljen vi er så glade i å fronte har en bakside - en bakside slett ikke alle får se, og dermed tror er ikke-eksisterende. Vi lever angivelig i et av verdens rikeste land, og jeg finner det forkastelig at det skal gå så langt at "velferdsnorge" kjører friske, oppegående mennesker så langt ned i dritten at løsningen til slutt blir å ta livet av seg. Nå er dette å sette saken voldsomt på spissen, men jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg ville taklet at et av mine familiemedlemmer hadde tatt livet av seg på grunn av meg. Vel, ikke meg direkte, men som følge av at påkjenningen av å ha et handikappet barn ble for stor. Jeg vet ikke om jeg hadde orket det. Hvordan kan helsenorge ta seg retten til å sette mennesker i en slik situasjon? Hvordan orker politikerne å leve med å ha drap på samvittigheten?

For all del, jeg skjønner hvordan man kan konkludere med at det å ta livet sitt er siste utvei. Jeg har vært inne i den karusellen der i mange, mange år - og jeg har sett hva en evig kamp mot det offentlige kan gjøre mot en familie. Jeg vet så altfor godt hvordan påkjenningen føles, og hva den gjør med en mentalt. Det unner jeg ingen å måtte oppleve. Jeg har selv tenkt tanken.. at det ville vært så mye lettere for alle rundt meg, om de ikke hadde hatt meg å slite med. Eller, misforstå meg rett, situasjonen det setter dem i å ha et handikappet familiemedlem. Jeg prøver ikke å gjøre meg selv til offer her, men jeg syns ikke folk fortjener å slite så jævlig som man må når man ikke er helt som alle andre. Det er så mangt man har krav på. Det er så mangt kommunene er lovpålagte å stille opp med. Det er så mangt som skal være med på å gjøre en sånn hverdag lettere for dem det rammer, men det er ikke slik! Man får ingenting uten å måtte slåss for det. Man får ingenting uten å måtte ofre familie, blod og tårer for det - og selv da får man ingenting uten å kjempe for det. Til slutt går man lei. Man orker ikke mer. Man vil ha et liv som innebærer å leve, ikke å skrive brev på brev, for å søke - anke - og klage på offentlige avslag. Det tar gnisten fra en, og man blir psykisk nedkjørt. Jeg vet, jeg var der allerede i en alder av 20 år - og da hadde foreldrene mine kjempet min kamp fra jeg var baby til jeg ble myndig, for meg. Idag er jeg 28 år, og jeg orker ikke lenger kjempe for det jeg har krav på. Det som kommer det kommer, det som må kjempes for legger jeg vekk, for jeg orker ikke mer. Valget mitt har falt på å leve så godt jeg kan, foran å kaste bort årene mine på å kjempe for noe jeg ikke får likevel. Jeg har en familie som har holdt sammen tross alt, venner som er det for meg uansett hva, en kjæreste som gjør min verden god å leve i, og dette utgjør et liv som slett ikke er så dumt likevel - så lenge man unngår å tenke på alle kneikene man nødvendigvis må passere når man sitter i rullestol.

Tankene mine går til Marthe Hæstetræet, og hennes familie.

Posted by Shamini on June 1, 2008 – 5:41 PM

Comments (0) Trackbacks (0)
  1. Først og fremst, tusen takk for hyggelig tilbakemelding på bloggen min.

    Det skumle med denne saken du skriver om er det faktum at jeg ikke er overrasket. Min egen prosess (og trekk gjerne paraleller til Kafka) kan likne på din, det er en evig kamp. Og mange av oss kommer til det punktet hvor vi ikke klarer mer, noen velger å avslutte livet sitt, noen bare resignerer.

  2. Forferdelig trist sak.. Du har mange visdomsord her da, du burde sendt dette innlegget til politikere av noe slag. Selv om det sikkert ikke hjelper.. Frown

    Jeg er så enig, det er helt forjævlig at man i ett av verdens rikeste og beste land å leve i, ikke skal få det man har krav på uten å slite seg helt ut for det..

  3. Støttes. Helhjertet.

    Selv kan jeg ikke si jeg har vært i nærheten av slike kamper som din eller familien til Marthe, men jeg har vært igjennom det offentlige byråkratiet nok ganger til å vite noenlunde hva det går i.

    Kronisk syke, og pleietrengende/handikappede sliter i Norge – jevnt over er tilbudet begrenset, man må sloss for å få det man har rett på, og selv med støtte fra leger og fagpersonell så stiller uvitende saksbehandlere spørsmålstegn ved hvert minste lille krav man fremmer.

    Det er ikke rart man blir sliten, når man stadig må sende nye brev med forklaringer, søknader, anker etc. og stadig må forholde seg til nye saksbehandlere, hver med det som virker å være sin egen agenda. Kan ikke disse saksbehandlerne innse at det ikke er deres egne penger de skal forvalte? Det er penger som skal gå til å dekke grunnleggende behov for mennesker som trenger litt (eller mye) ekstra oppfølging!

    Jeg blir forbanna…

    Ørjan Langbakks siste bloginnlegg: Religion – roten til alt ondt!

  4. Godt skrevet!

    Mens byrådsleder Erling Lae (H) hevder i dagens Aftenposten at ingen i Norge er fattige…

    Da er det slettes ikke så merkelig at man blir flau over baksiden av medaljen ved det å være norsk!

  5. Jeg tror det mangler menneskrettighetstenking og -kunnskap i velferdsetaten. Menneskerettigheter er vi mest opptatt av for andre kontinenters vedkommende, selv om Norge faktisk har en menneskerettslov.
    Gro Hillestad Thune er et unntak. Hun kom nylig med en bok om menneskerettigheter og psykiatri.


Leave a comment

No trackbacks yet.