dysfunksjonell.no
31Dec/070

Down Memory Lane..

Det er igrunn merkelig hvordan gamle bilder, eller gamle SMSer kan trigge minner du enten smiler til.. eller som får hjertet ditt til å kjennes ut som om at det holder på å briste. Jeg har sånne liggende. Ikke fordi jeg liker å torturere meg selv, men fordi jeg er en såkalt "kronisk samler" - og det gjelder alt. Et kjent problem med meg er at meldingsboksen min på mobilen er full. Kan sjeldent ta imot en melding uten å måtte slette noen først. Hvorfor? Fordi jeg ikke har hjerte til å slette gamle meldinger som jeg muligens kan få gleden av å lese senere en gang. Ikveld bestemte jeg meg dog for å rydde litt i innboksen, og kom selvsagt over noen SMSer jeg kunne vært foruten. Urk. Får meg til å undres over ting. Ting som har vært, ting som er - hvorvidt ting er som jeg tror, eller håper?

Det er også underlig hvordan jeg kan være utrolig selvsikker, sta og egenrådig på de fleste punkter - men hvordan den samme sikkerheten visner hen, og svikter meg totalt i andre sammenhenger. Hater følelsen av å være usikker, av å lure på hvorvidt jeg kan konkurrere med andre jenter, av å føle at jeg ikke har noe å stille opp med når det kommer til å vinne gunsten - eller bare holde på oppmerksomheten til 'that special someone'. Jeg vet det er tåpelig, og jeg skulle mer enn gjerne slått av tankene, eller iallfall switcha over på andre, mer positive tanker, men det er dessverre ikke så enkelt. Blæh. Det hadde vært litt OK å kunne skru tiden tilbake, og så bare fjerne alle episodene som har ført til at jeg tenker som jeg gjør - ikke bare for meg, men for alle som sliter med lignende følelser. Hvorfor skal det være så himla vanskelig å stole på, bare fordi man har blitt såra en gang før? Hvorfor skal man bli redd for å prøve ut ting som alle forutsetninger for å bli geniale, bare fordi man har brent seg tidligere? Ingen mennesker er like - at man har blitt såret en gang, betyr ikke automatisk at det vil skje igjen - så hva er egentlig problemet? Jeg tror jeg har funnet regnbuen min, og det sies at det venter gull ved regnbuens ende - men har jeg styrken og motet til å finne det?

En ting er dog sikkert. Jeg har det langt bedre nå enn jeg hadde det på denne tiden ifjor. Det finnes ikke tvil om at å flytte til Trondheim var den rette avgjørelsen for meg, for selv om det har vært uvant, slitsomt og dels stressende, så har jeg det kjempebra nå. Mye bedre enn jeg noen gang hadde det hjemme - ja, etter at jeg ble voksen iallfall. Det hender jeg tenker at det hadde vært godt å være ei uredd lita jente igjen, uten bekymringer for morgendagen, men tenk.. så mye jeg ville gått glipp av av det som skjer rundt meg idag. Idag har jeg venner som stiller opp for meg på to minutters varsel, venner som setter sitt eget liv på vent fordi jeg trenger dem, venner som ville gått gjennom ild for meg - og jeg innser at jeg er utrolig heldig. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dem, og jeg aner virkelig ikke hvordan jeg noen gang skal kunne gjøre gjengjeld.

Nå er det faktisk nyttårsaften, og om mindre enn et døgn går vi inn i 2008. Personlig tror jeg at 2008 kommer til å bli et flott år, med mange nye muligheter. Jeg tror også at tankene mine gradvis vil endre seg. At jeg sakte, men sikkert vil bli den jenta jeg engang var - bare mange, mange erfaringer rikere. Kan hende jeg lærer å sette meg selv foran andre, dersom det går på bekostning av meg selv, men igjen.. kanskje ikke.

Posted by Shamini on December 31, 2007 – 1:57 AM

Comments (0) Trackbacks (0)
  1. *klemmepå*

    Jeg håper i alle fall du har slettet en del sms’er… Smile

    Happy new year, darlin’!

    (Og, blir det noen nyttårsbeib i år da? Titte innom DA titt og ofte…)

  2. Blir nok ikke noen nyttårsbabe, men det var det da heller ikke ifjor? Jeg er ikke hjemme nå, og har ikke rukket/orket å legge inn Poser på macen min enda. Får vel kanskje gjøre det snart? Smile

    Ha et forrykende godt nyttår, Ørjan!

  3. Godt nytt år snuppa!!


Leave a comment

No trackbacks yet.