dysfunksjonell.no
13Sep/070

Å stå utenfor..

Jeg hadde egentlig tenkt å unngå å gjøre dagboka mi om til en såkalt klagemur, men jeg innrømmer herved at jeg har et "luksusproblem". Det vil si.. for meg er det jo et rimelig reelt problem, men det hjelper jo ikke på det faktum at det egentlig er helt tullete. Jeg sliter nemlig med å passe inn. På en måte. Aner ikke hvordan jeg skal kunne forklare problemstillingen - men jeg føler meg som en trassig 14-åring, og det er ikke spesielt kult i en alder av 28 år. Jeg føler meg så jævla utenfor, og det er ikke noe jeg direkte innbiller meg. Jeg mener, etter en viss tid i en spesiell situasjon (i mitt tilfelle som rullestolbruker), så blir man lettere vàr hvordan folk ser på en. Det er feks. ingen problem å se om en person ser på MEG, eller om en person bare ser en "skremmende stol". OK, så når det er forklart, så frustrerer jeg over antallet mennesker som ikke tør seg meg i øynene når de føler at de må utveksle noen ord med meg, eller som faktisk ikke vet hvordan de skal forholde seg til det faktum at jeg ikke er helt som dem. Nå sier jeg ikke at jeg forventer at alle skal vite hvordan de håndterer denne åpenbare usikkerheten, men.. gah, jeg vet ikke hvor jeg vil hen med dette.

Greia som trigger denne vesle tiraden, er noe så enkelt som en hyttetur. Japp, en hyttetur - som jeg ikke "får" være med på, fordi det ikke er tilrettelagt for en som meg (ordvalget er med overlegg her). I utgangspunktet er det helt "greit" at jeg ikke får være med på denne første bli-kjent-turen, for Gudene skal jo vite at jeg er vant til at jeg ikke kan delta på alt jeg gjerne skulle vært med på, men denne gangen er det mer som ligger bak - og jeg liker ikke måten jeg reagerer på. Jeg føler meg utenfor, og jeg liker ikke at det faktisk stikker. Jeg har da vært her før? Jeg har da virkelig håndtert denne situasjonen tidligere? Hvorfor er dette så veldig annerledes, og hvorfor tvinger dette frem tårene gang på gang? Næh, jeg vet ikke - føler meg bare utenfor, og det gjør at jeg igrunn mister lysten til å være med på andre ting som skjer, til tross for at jeg faktisk kan delta - og det er jo helt dust. Likevel føler jeg meg ikke vel, og jeg blir usikker - skulle nesten ønske jeg var usynlig, men det er jeg jo ikke.. Har ikke lyst. Vil ikke.

Posted by Shamini on September 13, 2007 – 11:06 AM

Comments (0) Trackbacks (0)
  1. Jeg skal overhode ikke sammenligne min situasjon med din, men her i huset har vi et logistikkproblem – et barn som potensielt er i veien når sånne ting skjer, fordi den andre forelderen ikke kan hente henne før et visst tidspunkt.
    Vår løsning er å stille ultimatum – enten må barnet få være med, eller så folk klare seg uten oss. Det passer bare ikke.
    Jeg er ikke hovedperson i verden på noen som helst måte, men av og til kommer jeg ingen vei ved å bare godta at jeg ikke får være med.
    Da får de andre bare bøye seg etter mine behov og flytte datoer, eller godta at det er et barn tilstede.
    Men skal jeg, så skal jeg.

    Og skal jeg være ærlig, så syns jeg derfor at EN rullestolbruker som blir hindra i å delta på noe som er ment å være INKLUDERENDE, er grunn nok til å ikke bare revudere plassen, men å flytte arrangementet til et sted som er tilgjengelig for alle.

    Det er IKKE du som er utafor, søs. Det er de andre som GÅR GLIPP AV DEG!

    *susse*

  2. Jeg skal heller ikke bagatellisere din situasjon. Men jeg ville bare fortelle deg at hele denne utenforfølelsen er noe absolutt alle er borti før eller siden, i større eller mindre grad.

    Om ikke det er stolen, så er det noe annet. Alder. Singel. Gift. Barn. Barnløshet. Arbeid. Arbeidsløshet. Den lista er eviglang, og jeg tør påstå at INGEN passer 100% inn. Det ville i så fall være en tragedie for den det gjaldt.

    Jeg, for eksempel, har bare gitt opp å passe inn noe sted, og har slutta å late som om jeg er noe jeg ikke er. Jeg er tilfreds med det jeg har, og har ikke lenger noe behov for å “bend over backwards” for å bli akseptert.

    Det er uansett ikke verdt det – folk får forholde seg til oss eller la være. Their loss. Uansett. Smile

  3. Cecilie:
    Jeg kan beklageligvis ikke stille noe ultimatum om at turen må legges opp på en annen måte, sånn at jeg kan være med – men jeg angivelig “trøste” meg med at turen kan legges til et annet og mer rullestolvennlig sted neste gang. Greia er jo bare det at jeg slett ikke har noe lyst til å fortsette – og at jeg virkelig ikke har lyst til å føle meg utenfor HER også! Turen står, og den skal fortsatt gå til samme sted som tidligere – og selv om ..”de andre går glipp av meg”, så hjelper ikke det spesielt mye på følelsen jeg sitter igjen med. Frown

    Violent Dream:
    Behovet for å passe inn 100% har aldri vært der. Hverken tidligere, eller nå – men behovet for å bli inkludert på lik linje med andre har begynt å melde seg. Spesielt nå som jeg liksom skal etablere en sosial sirkel, eller noe. Jeg har aldri føyd meg for å bli “likanes” – folk får ta meg som jeg er eller la være, men hvorfor skal jeg være nødt til å føle meg enda mer utenfor enn jeg allerede nødvendigvis MÅ pga. situasjonen min? Det har aldri stukket så mye som det faktisk gjør nå..

    Og det er strengt tatt ikke “their loss”, selv om det kanskje burde hjelpe å tenke det – for det er JEG som sitter her og griner.

    *klemme begge to*

  4. Skjønner godt at du er lei deg. Får satse på at radion kan fikse ei hytte som er tilrettelagt etter jul. Radiohyttetur er gøy og jeg unner alle som vil å være med.

  5. Har egentlig ikke så mye å si, eller har en del – men har jo sagt det før.. Derfor sier jeg bare at jeg skjønner følelsen, både 14issen og det andre..
    Masse glad i deg, søs Smile *mange gode klemmer*

  6. Uffda, stor klem!

    Du er forresten tagget!

  7. Kjenner til den der med å føle seg utenfor. Ikke på samme måte som du, men utenfor ja. Du vet jo hvilken størrelse jeg er på og da er det ikke lett å finne klær for store lille meg. Nå har Lindex som den eneste butikken i nærheten som har min størrelse, besluttet å slutte å selge min størrelse fordi den ikke selger nok. Hvor skal jeg kjøpe bukser hen nå? Sånn kaliber er det for meg. Føler med deg og jeg synes erlig talt de kunne ha tenkt på dette før. Du har jo vært der en stund så de kunne ha tenkt på noe annet. Stooooor klem fra meg og hils fine byen jeg savner så veldig.


Leave a comment

No trackbacks yet.