dysfunksjonell.no
26Jun/070

Baile atha Cliath

Endelig har jeg fått realisert enda en av de riktig store drømmene mine, nemlig å reise til Irland. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har alltid følt en sterk dragning mot dette landet - kanskje pga. historien, kulturen og den utrolig nydelige naturen. Jeg bestemte meg derfor for å bestille billetter og hotell, og sette kursen mot Dublin - hva kunne vel være bedre enn å gjøre dette før skolestart? På en måte så ble denne turen en slags avslutning på det gamle livet mitt, eller kanskje heller en markering på en ny start.

The Old Jameson Distillery Dublin - [link]
Personlig har jeg alltid vært whiskey-fan, og da jeg ble tipset om å ta turen innom Jameson Distillery ble dette helt klart et av punktene øverst på lista mi. Det var utrolig interessant, og ikke minst spennende å bli guidet rundt i det gamle distilleriet, mens guiden vår fortalte hele historien om hvordan John Jameson la ned grunnlaget for det som idag er Jameson Whiskey. Vi fikk en nøye gjennomgang gjennom hele prosessen, og en forklaring på hvordan whiskeyen får fargen, og smaken som den ferdige varen har. Jeg syns dette var utrolig spennende, og interessant - og det som gjorde turen for min del, var at jeg ble plukket ut som en av fire som fikk teste forskjellige whiskeyer mot hverandre.

  • Skottland: Johnny Walker Red Label
  • USA: Jack Daniels
  • Irland: Jameson, Powers Gold Label, Paddy

Det hersket liten tvil om at den irske whiskeyen var overlegen de andre, og som avslutning på teste-seansen fikk vi hvert vårt sertifikat med: "This is to certify that Shamini Thevarajah visited the home of Jameson and is a qualified irish whiskey taster". Som på alle disse turistattraksjonene, så hadde de også en rikholdig gavebutikk med Jameson-effekter, og jeg kjøpte med meg tre t-skjorter (hvorav to var gaver), to dritfine whiskeyglass, ei lita lommelerke, og selvsagt ei flaske med Jameson Distillery Reserve - som utelukkende selges her. Likevel får jeg nesten være såpass ærlig at jeg legger til at jeg var alt annet enn edru da vi omsider forlot distilleriet, etter å ha ventet på taxi i nesten to timer - men gøy var det!

Guinness Storehouse, St. James' Gate - [link]
Som avslutning på Irlandturen, valgte vi å ta turen innom Guinness Storehouse. Helt siden jeg smakte Guinness første gang, har dette helt klart vært min soleklare favoritt innen øl - ingen over, ingen ved siden. Skal ikke si at dette var en skuffelse, men bryggeriet hadde ingen guidet tour, og det hele ble dermed rimelig stort, forvirrende og kjedelig. Da vi hadde kjøpt billetter, fikk vi en liten plastdings som inneholdt en dråpe konsentrert Guinness, og et kart over bryggeriet. Etter å ha vaset gjennom seks etasjer, og gått oss litt bort, så var det bare Sky Bar igjen - sjuende etasje, med glass 360 grader rundt. Beklageligvis kunne været vært bedre, men det var flott utsikt over Dublin by fra toppen - og ingen av oss orket den gratis pinten med Guinness som var med på inngangsbilletten, selv ikke jeg. Deretter var det igrunn bare å sette kursen mot gavebutikken, og jeg klarte selvsagt ikke la være å handle noen t-skjorter til - og et par nøkkelringer med Guinnesslogoen på. Intet stort høydepunkt, men dog verdt å få med seg. Får vel nesten legge til at formen, og dermed humøret kunne vært noe bedre - og dermed gjort opplevelsen også bedre.

Hjemreisen
Her er jeg sannelig ikke helt sikker på hvor jeg skal begynne, for det viste seg jo å bli Dagen fra Helvete – uten sammenligning.

Aerfort Bhaile Átha Cliath, Dublin
Vi hadde bestemt oss for å stå opp 07:00, ettersom flyet vårt skulle gå til København 11:00, og var usikre på hvorvidt det ville gå smertefritt å komme seg ombord. Trafikken var fin, og vi hadde god tid på flyplassen i Dublin. Deilig, tenkte vi – helt til vi ankom check-in, og fikk beskjed om at flyet vårt til København var kansellert grunnet teknisk feil (det hadde faktisk vært nødt til å snu i lufta, så det var muligens like greit at det ble kansellert). Uten videre problemer ble vi ombooket til Arlanda i Stockholm, og satte kursen mot gaten vår. Underveis kikket vi såvidt innom diverse taxfree-butikker.. før brannalarmen plutselig gikk! Hverken reisende eller ansatte så ut til å bry seg nevneverdig om dette, men vi fikk stoppet en av politimennene og spurt ham om hva som egentlig skjedde. Det visste de ikke, men det ble undersøkt – og ikke så lenge etter stoppet den infernalske alarmen, heldigvis. Siden vi egentlig regnet med at vi iallfall skulle få muligheten til å handle på taxfreen i Oslo, siden vi trolig ikke kom til å rekke det i Stockholm, gadd vi ikke handle kvoter og sånne ting - men satte istedet kursen mot gaten vår. Det gikk overraskende lett å få ordnet sitteplassene her, og ikke så veldig lenge etterpå var vi i lufta, denne gangen med nesa pekende mot Sverige.

Arlanda, Stockholm
Grunnet tullet med det kansellerte flyet, fikk vi jo plutselig endel lenger flytid enn vi opprinnelig hadde regnet med, og hadde ikke stort mer enn 40-45 minutter fra å komme oss av et fly, passere sikkerhets- og passkontroll med ”flying colours”, finne korrekt gate, og komme oss på neste fly. Som de fleste som har reist med fly allerede vet, så er der en uskreven naturlov som tilsier at den gaten du skal reise videre fra må ligge på andre siden av flyplassen, fra den du akkurat ankom. Jo kortere tid til avgang, jo fler.. mil mellom gatene – det er bare sånn det er, det. Heldigvis ble vi geleidet gjennom hele flyplassen, og kom oss tidsnok fra gate 63, til gate 7 – hvor vi igjen måtte begynne å diskutere hvorvidt det ville la seg gjøre å la oss sitte på første rad. Tid var jo ikke akkurat det vi hadde mest av, så det eneste jeg har å si om Arlanda, er at det må være den peneste flyplassen jeg har sett per idag – og ikke minst vil jeg rose de hyggelige menneskene som jobber der, for utmerket service. Beklageligvis var ikke flyvertinnene like hyggelige til å begynne med, og de hadde overhodet ikke lyst til å plassere oss på første rad, men etter et par snurte kommentarer og noen stygge blikk, ordnet det hele seg – og vi kunne sette oss ”godt til rette”, og vente på at bagasjen skulle bli lastet ombord. Ja, for det gikk nemlig ikke uten forsinkelser her heller!

Gardermoen, Oslo
Og som vanlig går ikke ting på skinner når man kommer tilbake til gamlelandet – for hvorfor skal man gjøre ting enkelt, når man kan gjøre det komplett umulig? Vel fremme i Oslo begynte de virkelige problemene. På Gardermoen skal man nemlig gjennom tollen, før man må hente ut all bagasje, og deretter sjekke inn på nytt på innenlands – og det sier seg selv at dette tar tid. Etter å ha ventet på koffertene i møysommelig tid, de var selvsagt de tre siste koffertene som kom ut på båndet, mens vår kjære medhjelper fra Medema hele tiden varslet fremgangen vår over walkie-talkie, kunne vi omsider si hadet til Maren – og løpe mot check-in. På vei passerte vi nok en gang alle butikker, mat, taxfree og i det hele tatt – uten muligheter til å handle noe som helst. Med usle 10 resterende minutter fikk vi vite at bagasjen ikke engang var registrert for videre reise, og at det ikke var sjans i havet å rekke flyet vårt – med mindre vi etterlot bagasjen i Oslo, og kom oss på flyet selv. Ingen av oss var spesielt ivrige på å reise fra koffertene, så vi bestemte oss for å bli ombooket på neste fly til Bodø, og heller stresse ned litt. Ny flytid ble dermed 21:00 – og ettersom vi hadde gått ut av utenlandsområdet, var det heller ingen sjanse til å komme seg inn igjen for å handle taxfree. Etter å ha handlet smågodt på nærmeste kiosk, funnet noe å drikke, peilet ut et handikaptoalett, og funnet oss en plass å sitte – kunne vi observere at ny flytid nok en gang var endret, denne gangen til 21:25 - skulle dette ingen ende ta?

Omsider kunne vi gjøre oss klar til siste krangel om sitteplasser, men siden dette hadde gått relativt greit fra Dublin, antok vi virkelig at det skulle gå greit på den siste lille biten hjem også. ”Så dumme var vi..”, sa hun tørt – mens hun skar en grimase. I gaten ble vi nemlig møtt av en ikke så hyggelig mann, som overhodet ikke hadde hørt definisjonen av ordet ”service”. Vi forklarte ham situasjonen, for n’te gang den dagen, og ble møtt av et lite hyggelig ”men det er ikke lov!” – hvorpå vi forsøkte å forholde oss rolige (enkelt, når man har reist en hel dag – og utelukkende støtt på problemer) og forklare denne mannen at vi kjente til reglene, men at jeg må sitte der likevel, og at dette hadde løst seg hele veien til Dublin, og tilbake til Oslo. Mannen fantes ikke lydhør, og fortsatte med messingen sin om at dette ikke var tillatt, og at han ikke kunne skjønne hvordan det hadde latt seg ordne på de andre avgangene. Videre fortsatte han med å ta en telefon, angivelig til sjefen sin, hvor han gjorde seg meget important – og kom langt om lenge med tilbakemelding om at sjefen hans hadde sagt det samme, at det ikke var lov. På dette tidspunktet begynte jeg å bli noe provosert, og enda litt mer høylytt, for å forsikre meg om at de andre passasjerene fikk med seg hva som foregikk. Når det faktisk begynte å se ut som om at vi ble stående igjen i Oslo, ba vi om å få snakke med kapteinen – noe vi fikk blankt nei på. Da ble jeg forbannet, og sa at vi hadde billetter, så ingen skulle få nekte oss å gå ned til flyet, hvor vi kunne snakke med kapteinen. Etterhvert viste det seg at det var flyvertinnene som var flaskehalsen, i tillegg til imbesilen i gaten, så da vi omsider fikk forklart situasjonen for kapteinen – og Marita bokstavelig talt ba på sine knær om at han måtte ordne dette for oss, så kom han smilende tilbake og sa at han hadde ordnet det.

Flightpath

Derfor retter jeg en stor takk til kapteinen på flight SK4126 – i tillegg til Medema, for absolutt all hjelp for å få oss hjem igjen. Det er betryggende å vite at det kommer til å bli skrevet en rapport om behandlingen vi fikk, og måten SAS Ground og besetningen på SK4126 valgte å håndtere saken på.

Klokka 03:48, natt til tirsdag, var jeg omsider hjemme i min egen seng.


På grunn av min noe spesielle sittestilling, så er jeg avhengig av å få sitte på første rad på flyet – og ettersom folk som hjelper meg generelt er høyrehendte, så er vi nødt til å få sitte på venstre side i kjøreretningen. Ikke noe stort problem, really. Grunnen til at jeg må sitte fremst er rett og slett at det ikke er nok plass mellom seteradene bakover i flyet til å få beina mine mellom – og skulle jeg være så uheldig at jeg vrir et kne, eller en ankel, så kan jeg omtrent ikke røre meg i 3-4 måneder pga. smerter.

At jeg trenger å sitte på første rad, og ved midtgangen på korrekt side, er noe jeg selv har valgt å opplyse om i absolutt alle sammenhenger hvor dette er mulig – utover at jeg faktisk alltid ringer flyselskapet etter å ha bestilt billettene, for å opplyse om at jeg har en rullestol, at jeg trenger delvis assistanse (bagasje osv.), og ikke minst bare nevnte at jeg faktisk må sitte slik. Jeg opplyser om dette ved innsjekking, i gaten, og deretter ved inngangen til flyet – hvor det hender at jeg må ty til å godsnakke med kapteinen selv. Jeg kan ikke gjøre noe mer, og jeg kan ikke gjøre noe annerledes enn dette – likevel bryter helvetet ut hver eneste gang, uten unntak. Er det virkelig nødvendig?

Posted by Shamini on June 26, 2007 – 2:28 PM

Comments (0) Trackbacks (0)

No comments yet.


Leave a comment

No trackbacks yet.