dysfunksjonell.no
17Jun/070

Mentalt ustabil?

Nå teller vi timer til avreise i retning Dublin, Irland - og det er med sårt hjerte jeg må innrømme at jeg ikke har lyst til å reise lenger. Ikke fordi jeg ikke vil til Irland likevel, men fordi jeg aldri ser frem til selve reisa. Fornuften min sier jo at turen kommer til å bli helt genial, når vi bare er kommet frem, men akkurat nå har jeg rett og slett ikke lyst. Jeg trenger å komme meg ut litt, oppleve spennende ting jeg har hatt lyst til å oppleve så lenge jeg kan huske, og få litt ny input - så jeg føler meg egentlig bare teit, for at jeg ikke har lyst lenger.

TrollTrollet mitt er fortsatt tilstede, dog i en litt annen form enn forleden - thank god. Jeg vet ikke hva som går av meg, men jeg tenker tanker som overhodet ikke har noe å gjøre i hodet mitt akkurat nå - jeg skal liksom være både glad og fornøyd, og jeg har slett ingen grunn til å føle som jeg gjør! Jeg vet at jeg er irrasjonell, og jeg vet at jeg er urettferdig, men det forandrer dessverre ikke det faktum at jeg ikke har det noe bra - jeg har en knute i magen, og tårene truer med å komme hoppende, noe de gjorde nok ganger igår.. Jeg føler meg så jævlig teit! *sukk*

Uten deg, Susanne, så vet jeg rett og slett ikke hva jeg skulle gjort. Takk for at du skjønner, og takk for at du lytter - jeg er kjempeglad i deg, lillesøs.

Jeg tok meg selv i å lure på om en kunne fungert uten mobiltelefon i disse dager. Jeg vet iallfall at jeg har mest lyst til å smelle min i veggen, og se den knuse med urovekkende glede over å ha drept den. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor. Jeg sender SMSer, i pur fortvilelse over at jeg føler som jeg gjør, og mottar svar som gjør ting verre. Ikke fordi de er ment sånn, men fordi jeg legger en helt annen mening i dem enn jeg vet at de er skrevet i. Hvorfor? Fordi jeg ikke får de svarene jeg vil ha. Fordi jeg ikke får de ordene jeg vet er de eneste som kan roe meg ned, og ta brodden av denne stikkende følelsen av.. usikkerhet? Hva er dette for noe? Hadde det gjort saken noe bedre om jeg hadde fått svarene jeg vil ha? Hadde de betydd noe, dersom de var blåkopi av det jeg tenker? Ville jeg ikke da begynt å spekulere i om ordene var skrevet fordi jeg ville høre dem, og ikke fordi de var oppriktig ment? Du skjønner det, du kan ikke vinne her. Ikke nå. Det er klin umulig.

La tiden som kommer passere fort. Gjør dagene så korte som mulig, sånn at jeg slipper å dvele ved ting som er vanskelig. Jeg orker ikke ha det på denne måten, og det kommer til å ende med at jeg sårer noen som ikke fortjener det. La juli komme, og la meg nyte bryllupshelga til det fulle, og la deretter augusten nærme seg med stormskritt. Gi meg sjansen til å starte på det nye livet mitt, med glede, entusiasme og friskt mot - og gi meg styrken til å legge igjen alt det trasige bak meg.

Posted by Shamini on June 17, 2007 – 3:23 PM

Comments (0) Trackbacks (0)
  1. *bare klemmer masse og lenge, for det er det eneste som funker* Jeg vet..
    Glad i deg!!!!!

  2. Susanne:
    Ja, jeg vet.. underlig er det, at ting er som de er, og at situasjonene er så utrolig.. identiske. Det er kanskje ikke annet å forvente, vi er jo tross alt i slekt. Razz *klemmer tilbake* Jeg er glad i deg også! Heart

    Ørjan:
    Jau. *klem*


Leave a comment

No trackbacks yet.