dysfunksjonell.no
17Apr/070

Hva hadde skjedd..

..i den virkelige verden, dersom en bokser hadde slått knockout på motstanderen sin, midt mellom to runder? Det hadde blitt ramaskrik, sånt gjør man bare ikke - det er usportslig. Hva om at man overfører betydningen til andre områder i livet, er det greit da? Jeg vet ikke jeg. Jeg er åpenbart ikke den rette til å komme med uttalelser overhodet. Hvorfor ikke? Fordi jeg er dum. En eller annen gang må jeg lære at verden ikke er helt som jeg tror, eller kanskje håper, at den er.

Får ikke sove om natta, blir bare liggende å tenke. Plutselig legger jeg merke til at jeg er iferd med å hyperventilere, og prøver å roe meg ned. Hele situasjonen er så jævlig skremmende. Hva skjer om jeg kommer inn på NTNU? Helt ærlig, hadde jeg fått positivt svar idag, så vet jeg ikke om jeg hadde takket ja. Selv om jeg alltid vil være fysisk avhengig av andre mennesker, så har jeg aldri hatt en personlighet som har gjort seg, eller vært avhengig av andre mennesker psykisk - men jeg må nesten innrømme at tanken på at jeg er helt alene i Trondheim skremmer meg. Igjen er jeg nede i den samme dalen jeg var fanget i under, og etter strømbruddet i januar. Fjellsidene er så høye at jeg ikke kan se himmelen, og alt er mørkt og skremmende. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Lyset mitt - den vesle ildfluen som gav meg håp om at jeg ville finne veien opp igjen, og ut i lyset - er ikke der mer, og igjen står jeg alene i mørket uten å vite hvor jeg kom fra, eller hvor jeg skal.

Alt jeg ville var å ha det bra.

Posted by Shamini on April 17, 2007 – 2:00 PM

Comments (0) Trackbacks (0)
  1. *kose på*

    Husk på at dette, å komme seg bort fra “ingenting”, har vi snakket om i årevis. Ikke trekk deg – det kan på ingen måte bli værre. Og følelsesmessige berg-og-dal-baner kommer man ikke unna uansett hvor man er – eller med hvem.

    Og du er aldri, aldri alene Smile

  2. Ja, jeg vet – vi har snakket om det altfor lenge, uten at det faktisk har skjedd noe. Det kan neppe bli verre enn det allerede er, men jeg er så redd for å.. bli sviktet på det fysiske planet. Alt er straks verre når jeg ikke KAN være alene? Jeg er ikke redd for å bli sittende uten venner, eller å mangle noe sosialt – det har igrunn aldri vært et problem, uten at jeg av den grunn skal virke bråkjekk. Jeg må ha et nettverk rundt meg, som sikrer at jeg ikke risikerer at jeg en dag MÅ være alene i en halvtime, i to timer – for det går ikke? Jeg kan aldri satse på at jeg har venner, som kan slippe alt de har i hendene, for å “ta vare på meg”, og det er ingenting som skremmer meg mer enn dét.

    Følelsesmessige opp- og nedturer skal jeg vel alltids overleve når det kommer til kjærlighet, og den biten der – man skulle tro at jeg begynner å bli både vant og herdet.. og lite kan bli verre enn det som skjedde i 2002, men det gjør jo likevel så forbannet vondt. Dog, fornuften min er fortsatt oppegående, så jeg satser på at det ordner seg – inatt hyperventilerte jeg iallfall ikke.

    Jeg er glad i deg, Cecilie min. Heart

  3. Fornuft og følelser ja… noen ™ skrev visst en eller gang et skuespill med den tittelen der… Wink

    Litt som olje og vann – de mikser IKKE.

    Venner har vel aldri vært problemet ditt, nei, som du sier – jeg skjønner følelsen, selv om jeg aldri har vært fysisk avhengig av noen på samme måte som deg.

    Jeg håper (og tror) ikke at du “feiger ut” – om ikke annet, så gir vi deg bare det hele som en utfordring, så kommer du ikke til å gi deg om du har enda så lyst til det Grin

    You go girl! Og, husk – det er fremdeles mulig å sende meg en mld innimellom – jeg er fremdeles natteravn, selv om jeg ikke alltid sitter like mye foran PCen.

  4. Det er merkelig, men jeg har faktisk aldri hatt fornuften så mye inntakt som jeg har nå. Kanskje det er noe man kan øve opp, og at jeg har gjort det over tid – gjennom all dritten jeg faktisk har vært igjennom. Mixer gjør de absolutt ikke, men fornuften hindrer meg iallfall fra å gjøre dumme ting, som jeg absolutt ikke burde.

    Hvorvidt jeg “feiger ut” eller ikke, tror jeg avhenger litt at når jeg evt. får svaret mitt fra NTNU. Jeg har virkelig ikke lyst lenger – men fornuften min sier jo at dette er bullshit, og at jeg vet at jeg ikke kan tenke sånn. Igjen har jeg fått forståelse for selvskadere/kuttere – uten at det dermed er sagt at det er noen stor fare for at jeg kommer til å bruke dem som inspirasjon. Jeg sier bare at jeg skjønner hva som driver folk til å velge akkurat den løsningen – for å tvinge tankene over på noe annet, og behovet for å føle noe annet enn følelsene som driver en fra vanvidd. Jeg skjønner det, og det skremmer meg at jeg gjør.

    Og for all del, misforstå meg rett – det er ikke sånn at jeg legger “skylden” på Øyvind for at lysten er borte, for dette var noe jeg ønsket lenge før jeg engang visste at han eksisterte. Det er bare det at selv jeg har en grense for hvor mange slag i trynet jeg tåler, eller takler, og selv om den grensen er tøyelig i nesten det uendelige, så er den iferd med å ryke – og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

    Jeg er under enormt press nå, fra flere hold – og jeg takler det særdeles dårlig. Det siste jeg trengte var å innse at jeg faktisk elsker en gutt, som ikke er interessert i spesielt mye mer enn å være venner. Minnene som skal være gode, som skal lokke frem smilet på tunge dager, er iferd med å bli bilder og ord som presser frem tårer og tunge tanker istedet. Det er vondt, det var ikke sånn det skulle bli!

    Om jeg klarer å klore meg opp av gropa i tide til å lese på historie-eksamen, og hva som kommer til å skje når NTNU gir meg svaret sitt, vet ingen. Ikke engang jeg.

  5. Du trenger ingen ubrukelig og ekstern lysflue, snuppa. Smile


Leave a comment

No trackbacks yet.