dysfunksjonell.no
2Mar/070

Såret av fortidens klør

Det er egentlig utrolig hvordan enkelte hendelser kan prege et menneske for lang tid fremover. Jeg liker ikke innrømme det, men jeg sliter litt iblant - med følelser fra en tid langt tilbake. Det trenger ikke være noe som minner om dem, plutselig er de bare der - og de gjør meg vondt. Ikveld skjedde det igjen, og jeg må bite meg selv i underleppa for å holde tårene tilbake. Det ville være løgn å si at jeg ikke vet hvorfor, men jeg velger å ikke dra frem de gamle "minnene" nå. På en måte trenger jeg noen å prate med dette på, på en annen måte hater jeg følelsen av å være til bry - og vil slett ikke prate med noen om kaoset innvendig. Det er så rart. Ikveld var det følelsen av å ha det bra, som lokket dem frem igjen. De stikker, brenner, ler av meg - hvisker meg i øret at alt bare er en illusjon, som før eller siden eksploderer i hendene mine. Så gråter jeg igjen. Ikke fordi jeg har en grunn, men fordi jeg brått føler meg alene - alene i en ellers så stor verden.

Jo bedre jeg har det, jo mer usikker blir jeg - og det gir utslag i at jeg oppfører meg merkelig. Kan hende jeg blir stille, fraværende, sørgmodig - uten at noen skjønner hva som egentlig foregår. Hvordan skulle de kunne det? Alt er jo i hodet mitt. Jeg er vár på signaler, kroppsspråk, handlinger. Jeg tenker for mye. Legger mine egne meninger bak det som blir gjort, eller gitt uttrykk for. Før gikk jeg mine egne veier, og var i stand til å gi fullstendig faen. Idag er det ingenting som skremmer meg mer enn å bli sviktet - igjen.

Hvordan kan jeg snakke med noen om det jeg tenker og føler, forvente at noen skal forstå meg - når jeg ikke forstår det selv? I det ene øyeblikket er jeg smilende, sterk, livsglad og utadvent - mens jeg i det neste bare er en skygge av meg selv, som nesten unnskylder at jeg eksisterer. Det å være redd for at en man er glad i skal skamme seg over en, er en fryktelig følelse - en følelse jeg gjerne skulle vært foruten, men som likevel dukker opp i hodet mitt. Som hvisker meg hånlig i øret at: "haha, nå skulle du vært usynlig, jenta mi - så hadde det ikke blitt noen ubehagelige spørsmål etterpå!"

Hadde jeg fått velge, så hadde jeg ligget inntil deg nå. Jeg ville kjent den varme, myke huden din under fingertuppene, og lyttet til hjerteslagene dine. Tårene mine hadde truffet puta istedet for tastaturet, og du ville lagt armene tettere rundt meg, kysset meg i pannen - og hvisket ut i mørket at du er glad i meg, nettopp fordi jeg er den jeg er.

Posted by Shamini on March 2, 2007 – 12:13 AM

Comments (0) Trackbacks (0)
  1. *klemme*
    (Myyyye mer en ville sagt her nå, søs, men jeg tror nesten en klem sier det aller aller meste)

  2. Jeg kan aldri viske ut dine tanker, men jeg kan vanne de ut med en klemSmile *kosepå*
    Vit at du ikke er alene i verden, og at uansett hvor liten og bedrøvelig man føler seg er man elsket av noen.
    Kanskje ikke den beste trøst i verden Sham…man blir litt ordfattig, derfor avslutter jeg med norges største bamseklem *kosemoseskikkeliglenge*

  3. Du vet du kan prate med meg, om du vil – jeg er alltid her, og jeg har lang erfaring med nattlige smser og annet.

    Og selv om jeg kanskje ikke forstår alltid, og vi innimellom reiser bust oss i mellom som to katter på territoriejakt, så… ja Smile

    *klemme*


Leave a comment

No trackbacks yet.