dysfunksjonell.no
8Feb/070

Trondheimsturen nærmer seg

"Tålmodighet er en dyd", og vedkommende som sa det må ha hatt samme problem som meg. Jeg eier ikke tålmodighet, og jeg holder alvorlig talt på å gå på veggene når jeg venter på noe - eller at noe skal skje. Akkurat nå er det disse skolegreiene som driver meg fra vettet. Jeg kan ikke gjøre mer nå, annet enn å vente på resten av attestene, og omslagsarket fra Samordna Opptak. Først da kan jeg hive meg rundt igjen, skrive på alt sammen, og gå tilbake til å vente på svar på hvorvidt jeg får skoleplass eller ikke. Jeg hater å vente! Nevnte jeg at jeg ikke eier et snev av tålmodighet?

Begynner å glede meg til Trondheimsturen for alvor nå. Jeg vet fortsatt ikke helt hva jeg skal gjøre der, altså hva formålet med turen egentlig er - men møtet og omvisningen på skolen er jo et av høydepunktene. Og så gleder jeg meg til å treffe Bodil igjen, med henne blir det jo alltid liv - uten unntak. Det knyter seg i magen når jeg tenker på Øyvind, men jeg vet ikke om jeg kan treffe ham, som jeg opprinnelig planla. Savner ham sjukt mye, men jeg vet hva det kommer til å ende med - og jeg har ikke bestemt meg for om jeg er klar for runde 3, eller om det beste er å bare forlate ringen uten å se meg tilbake. Likevel kjenner jeg meg selv godt nok til å vite at jeg ikke kommer til å tilgi meg selv om jeg reiser hjem igjen uten å ha truffet ham, når jeg har sjansen. Det er som det pleier, det - hodet sier en ting, hjertet sier en helt annen. Hva lytter man til? Jaja, har enda 14 dager å bestemme, og ombestemme meg, på..

Posted by Shamini on February 8, 2007 – 5:40 PM

Comments (0) Trackbacks (0)
  1. … og bestemme, og ombestemme seg igjen. Jada – know the feeling. Litt av samme grunnen til at jeg aldri helt har forstått den derre “follow you heart”-greien…

    Troubles ensue, regardless of choice.

    Og tålmodighet er en dyd ja… jeg har aldri vært særlig dydig av meg selv… mer en talsmann for de 7 dødssyndene, tror jeg… jaja.

    Fint at litt av utålmodigheten(?) gir seg utslag i kreative bidrag da i det minste Smile

  2. Hjertet mitt ombestemmer seg ikke, det har iallfall ikke gjort det så langt – det er kanskje litt av problemet mitt. På en måte skulle jeg ønske at hjertet ville slippe taket, men samtidig.. nei, jeg vet ikke, jeg. Ville gjerne fulgt hjertet mitt jeg, spesielt ettersom jeg er så sikker på at.. vel, samma kan det være, egentlig.

    Kreativiten min er iallfall på tur tilbake ja, og det kjennes bra. Har vært total tørke altfor lenge, og jeg har ramla av listene og alt. Likevel tror jeg på en måte at pausen har vært bra, for du ser nå resultatet – og jeg har funnet ut at portretter er morsomst, og mest utfordrende å lage!

  3. *susse*

    *dytte til Trondheim*

    Du vet at ved å flytte dit risikerer du å se Oda minst en gang i året? Wink


Leave a comment

No trackbacks yet.