dysfunksjonell.no
22Jan/070

“Det står skrevet i stjernene..”

Prøver stadig å finne på nye ting, for å tenke på noe annet - og etter å ha sett mer enn en hel sesong av "Gilmore Girls", tenkte jeg at jeg skulle patche World of Warcraft opp til nyeste update, og bare forsvinne i den verdenen. Vel, newsflash.. jeg klarer ikke for mitt bare liv å bli sittende på timesvis med det spillet - og jeg fatter heller ikke folk som kan. Så det var det liksom, da kunne jeg ikke ty til mitt alter ego Luthiriel heller.

Satt og snakka med Jeanette idag, om stjernetegn, da hun plutselig begynte å snakke om "Fisk". Ja, tegnet altså. Det slo meg at jeg egentlig ikke hadde tenkt over dette med stjernetegn, og jeg fikk meg sannelig en overraskelse da jeg gjorde en rask sjekk. Skorpion ja, faen.. er det rart ting går som de går? Misforstå meg rett nå, jeg er på ingen måte en person som lar meg styre av "stjernene" og ukens horoskop, men det er noe i det der med tegn, og elementer. Om jeg leser en beskrivelse av den generelle Løven, så må jeg innrømme at den passer meg rimelig godt, og det samme gjelder mange andre jeg kjenner. Skorpionen er dog et tegn jeg har hatt utelukkende problemer med - og da jeg leste litt om den idag, skjønte jeg hvorfor. Hvis noen er interessert i å lese om den generelle sammensetningen av Løven (kvinne) og Skorpionen (mann), så kan dere klikke her. Merkelig egentlig, men svært mye.. men slett ikke alt! av det som stod å lese om de to tegnene sammen, var ting jeg kjente meg enormt mye igjen i - både som kombinasjon, og enkeltpersoner.

Må innrømme at jeg sliter om dagen. Jeg har det vondt. Jeg er lei av å tro, håpe, ønske. Mest av alt er jeg lei av å være alene. For hver eneste dag som går, så blir jeg mer og mer redd. Jeg vet ikke helt hva jeg er redd for, men det knyter seg i magen. Holder jeg på utvikle angst? Jeg vet ikke. Foreldrene mine begynner å bli gamle, og begge to sliter med ryggen - jeg er avhengig av folk rundt meg til enhver tid, og jeg innser at jeg ikke har noen andre. Visst har jeg venner, men jeg kan ikke forvente at venner skal ta vare på meg i det foreldrene mine faktisk ikke klarer det lenger. Jeg er redd, for jeg vet at alternativet mitt er det lokale sykehjemmet - og jeg lover at jeg ikke skal havne der, om det så betyr drastiske tiltak fra min side.
Tårene renner fritt nedover kinnene mine, igjen. Jeg er ikke en person som gråter mye, men denne siste uka har vært slitsom. Når jeg ikke har det bra, så reagerer jeg med sinne, og irritasjon - og det plager meg. Det skal ingenting til før tårene fosser, og uten muligheten til å kunne stenge meg inne på soverommet og grine meg tom, ender det hele i spørsmål. "Hva er det?", "Hvorfor gråter du?", "Har du det ikke bra?", "Snakk med meg?" - men jeg vil ikke. Jeg sliter, men det er mine ting, mine problemer, jeg vil ikke snakke om det, jeg vil ikke dele dem med noen. Jeg var dum, jeg delte med Øyvind. Skulle ikke ha gjort det, skulle ikke ha åpnet meg så mye, men det glapp. Reaksjonen hans var himmelsk. Så annerledes det jeg har vært vant til. Så befriende! Og så.. uten grunn. Hater meg selv for at jeg lot det glippe. Det er ikke noe jeg vil mer enn å slippe ham helt inn på meg, blottlegge meg totalt for ham, men det er ingen vits i. Han, som alle andre, trenger ikke kjenne den vesle skjelvende jenta, som ikke helt vet hvilken fremtid hun faktisk går i møte. Det holder å kjenne den andre. Hun som alltid smiler.

Posted by Shamini on January 22, 2007 – 12:30 AM

Comments (0) Trackbacks (0)
  1. Du vil ikke vurdere å bryte med alt og flytte nedover da..? Stillestående vann blir gjerne litt grumsete og råttent, og da drar man ikke så veldig mye positiv energi ut av det heller…

  2. Kjære deg, det er ikke noe annet jeg vil mer – men jeg har ikke økonomien til det! Jeg får ingen støtte noe sted, og på grunn av min “elskede eks”, så er jeg så langt nede i dritten som jeg overhodet kan komme. Var i kontakt med Trondheim kommune her på sensommeren, som kunne bekrefte at jeg må ha bodd der i 2 år, før jeg har krav på noe som helst – og for å kunne bo der, så må jeg ha et sted å bo i utgangspunktet. Jeg har ikke penger til å leie noe, eller kjøpe noe, og igjen er jeg avhengig av at folk stiller opp og hjelper meg i en midlertidig periode, hva assistanse angår. Jeg kan ikke kreve det av noen. Frown

  3. Hold motet oppe, tenker på deg å krysser fingrene for at positive ting krysser din vei Smile

  4. Hmm…

    Det finnes en løsning et sted. Det gjør det alltid.

    Selv om det ikke akkurat er enkelt å finne dem noen ganger…

  5. Hm… jeg er skorpion. Det som stod der var… faktisk skremmende treffsikkert på en del punkter. Ikke at jeg har vært sammen med noen løver. Jeg tenkte mer på “The Scorpio Man”…

    Trist å høre at du føler deg sånn, Shammi. Jeg skal la være å analysere deg, slik jeg pleier – bare gi deg en god klem!

  6. Rop på meg om du trenger meg.

  7. mIRCimus:
    Takk skal du ha – alle positive tanker mottas med stor takknemlighet. Heart

    Ørjan:
    Skremmende treffsikkert ja? Det var det jeg også fant ut at det var. Som sagt, jeg er ikke typen som umiddelbart omdirigerer livet mitt for å få det til å passe mest mulig med ukens horoskop, men det der var nifst. Jeg kjente meg SÅ igjen på mange steder i alle fire beskrivelsene – gav meg gåsehud. Klem i retur, anyway.

    Licota:
    Alltid babe, alltid.


Leave a comment

No trackbacks yet.