dysfunksjonell.no
27Oct/060

Livet, en berg-og-dalbane

Har du noen gang tenkt over hvor merkelig livet ditt kan være? Hvordan du kan oppleve nedtur på nedtur, hvor alt føles bare ræva - uendelig lenge - for så å ta seg opp igjen, like brått som det gikk nedover? Og at du i løpet av en sånn opptur opplever så sinnssykt mye bra at den neste uunngåelige nedturen blir enda verre enn den forrige? Sånn er livet. Sånn går det slag i slag. Det er ikke dermed sagt at det er enkelt, eller at det er OK.

Gjennom mine 27 år, har jeg vært gjennom mang en nedtur. Noen har vært korte, andre igjen har vært lange - og fellesnevneren er at alle har vært jævlig på sin måte. Likevel føler jeg trangen til å poengtere at det faktisk er noe i klisjéen om at "..etter regn kommer sol", eller "..bak skyene er himmelen alltid blå", for på et punkt når man rock bottom, og eneste veien videre er opp. Klart, når alt går på tverke, og man ikke skjønner hvilke entiteter man har hisset på seg - eller hvorfor, er det ikke spesielt enkelt å tenke på at det ikke er annet å gjøre enn å bite tennene sammen, og fortsette. Man vil gjerne ikke tenke sånn heller - jeg vil iallfall sjeldent det. Likevel smiler man. Man gjør sitt ytterste for at omverdenen skal tro at alt er perfekt, og at man lever et lykkelig, fullkomment liv. Det kan til og med hende at man neglisjerer seg selv, bare for at menneskene man omgir seg med ikke skal fatte mistanke - og begynne ymse forhør om hva som skjer, og hvordan de kan gjøre det hele bedre.

Personlig er jeg dårlig på "mas". Det jeg definerer som "mas". Jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner at folk bryr seg, fordi de er glade i meg - men jeg er ikke typen som syter og klager når noe plager meg, og jeg føler at jeg har rett til å si fra om jeg ønsker "outside interference". Så lenge ingen kan gjøre noe mer det jeg sliter med likevel, ser jeg heller ingen grunn til å involvere gud og hver mann - med mindre de faller i kategorien: Ekstremt Gode, Men Ærlige Venner™. *drar pusten*

Uansett. Nå virker det som om at min personlige berg-og-dalbane er på opptur igjen, og livet er fint å leve. Jeg studerer, og stortrives - kan pokker ikke få nok oppgaver, og jeg mestrer det. Det gir meg en god følelse i mellomgulvet, som jeg ikke har hatt på lenge. I tillegg er det er like før min første, nye assistent begynner i arbeid her hos meg, og jeg gleder meg enormt mye - tror det kommer til å bli kjempebra! Og merkelig nok er det ingen hankjønn involvert, utover mine fantastiske, ubeskrivelige kamerater - som alltid, uten unntak, stiller opp for meg når jeg trenger dem. Vel, det der var egentlig ikke helt sant.. må innrømme at jeg har det som kalles for "et godt øye" til en gutt, men jeg er vel egentlig redd for å jinx'e både oppturen, og vennskapet - så utrolig nok har jeg valgt å holde tann for tunge. Dessuten sitter det fortsatt biter igjen av gutter som har betydd noe for meg, som fortsatt har en plass et eller annet sted inni meg, og som alltid vil være en del av meg.. og jeg er ikke klar for å kaste meg utfor stupet, som det å være forelsket innebærer. Ikke enda.

Nå føler jeg vel egentlig at jeg har hostet opp nok svada for ikveld, men jeg ville nå igrunn bare gi inntrykk av at jeg har det bra også - i mellom all elendigheten som normalt blir arkivert som "Hjertebank". Ja, jeg har hodet over vannet - og jeg føler at jeg kan bruke denne oppturen til å samle styrke til den neste nedturen.

But hey, that's life, ain't it?

Posted by Shamini on October 27, 2006 – 12:51 AM

Comments (0) Trackbacks (0)

No comments yet.


Leave a comment

No trackbacks yet.