dysfunksjonell.no
30May/060

ULOBA #3: Søkere

Nå begynner det jammen å skje ting på annonsefronten! Det har ringt tilsammen 3 mennesker, to kvinner og en mann, og spurt spørsmål angående stillingene jeg utlyser. De to første var ikke interessert, fordi det ble for langt unna bosted, men sistnevnte hadde faktisk planer om å flytte til kommunen med mann og to barn, fordi han har slekt/familie her. Hun hørtes veldig koselig ut, var glad i dyr, og like gammel som meg. Så, om noen dager har jeg fått søknaden hennes i posten, og det var snakk om at de skulle en tur til Steigen om 2 ukers tid, så da skulle de ta seg en tur innom og hilse på. I tillegg kom det en søknad i posten idag. Spennende!

Kanskje jeg endelig skal få orden på livet mitt? Få friheten til å gjøre det jeg vil, når jeg vil det? Med et liv som mitt kan man ikke være forutsigbar, men man burde likevel kunne ha såpass frihet at man kan ta seg en tur til byen, overnatte der - eller ei helg i Tromsø, og kanskje til og med ei uke i Oslo? Det er iallfall det jeg håper å kunne gjennomføre med en ny assistentstab. Å ansette mennesker som forstår hva det er snakk om, behovene mine, hva jobben faktisk går ut på - og ikke minst at det er et serviceyrke, og ikke et omsorgsyrke. For uinnvidde virker det kanskje som en bagatell, men det handler så utrolig mye om mentalitet i denne jobben - og det er viktig at man blir behandlet som et medmenneske, og ikke som en syk pasient. Jeg sitter i rullestol ja, men jeg er omtrent aldri hos lege - og på sykehuset ser de meg som regel bare én gang i året, og det er når jeg må inn for min årlige lungesjekk. Dersom jeg ellers i året klarer å unngå forkjølelse, og influensa, så er jeg ikke syk - og da har jeg ikke behov for å bli titulert som "pasient". Jeg er ikke syk, jeg har et handikap.

Mentalitet er iallfall en ting jeg kommer til å legge stor vekt på denne runden. Det er mitt hus som er arbeidsplass, og jeg tenker ikke godta og finne meg i hva som helst. Kunne listet opp en drøss med eksempler fra tidligere assistenter, men det er ikke sikkert dere ville trodd meg - så hårreisende er mange av dem. Poenget er at jeg trenger hjelp, assistanse, for å kunne fungere i en hverdag - og jeg trenger hjelp til mange ting som andre ser på som en selvfølge, ting jeg ikke klarer å gjøre selv. Det er også viktig for meg at mine ansatte ser på meg som deres overordnede, og at de respekterer mine beskjeder - og ikke minst mitt privatliv. Til å begynne med syns jeg dette var harde ord - men jeg har innsett at det er sånn det må være, om det skal fungere: jeg søker assistenter, ikke venner.

Det er fortsatt 9 dager igjen av søknadsfristen, så jeg kommer med oppdateringer.

Posted by Shamini on May 30, 2006 – 4:28 PM

Comments (0) Trackbacks (0)
  1. Nysgjerrig som jeg er, så lurer jeg på hva i all verden de tidligere assistentene har gjort. Men jeg kan vel egentlig forhøre meg med mamma om slikt, siden hun får helt sikkert høre noen gode historier hun og. Smile


Leave a comment

No trackbacks yet.