dysfunksjonell.no
20Jan/060

*gjemme ansiktet i hendene*

Jeg har det ikke bra, jeg har det ikke bra, jeg har det ikke bra. Inatt begynte jeg å grine, sånn helt plutselig.. akkurat sånn som den natta jeg gråt i ..7 timer i strekk? Det frustrerer meg å være i sånt humør, og å føle det slik - når jeg egentlig ikke har noe å klage på, men jeg misliker situasjonen jeg er i. Jeg har vært her før (ref. 12. september, 2005), vet jeg, og det tar fullstendig knekken på meg mens det står på - og jeg føler meg så utrolig hjelpeløs når jeg ikke bare kan ta kontrollen, og bestemme at jeg ikke skal ha det sånn. Misforstå meg rett, jeg har det jo bra nå - på de aller fleste måter, bedre enn jeg har hatt det på lenge, men likevel holder fortvilelsen på å ta kverken på meg!

Tankene surrer.. surrer rundt det aller meste, kanskje mest fordi jeg har bestemt meg for å flytte fra Steigen, og la det gamle livet ligge igjen når jeg drar, og setter kursen mot et nytt, og forhåpentligvis enklere liv. Jeg vet ikke hvor jeg skal, men jeg har sleng ut følere her og der - og dette er en ting jeg er nødt til å gjøre for meg selv. Dersom jeg ikke bare tar kontrollen, bestemmer meg for å kaste meg ut i det nå, så kommer det bare til å koke bort i en hel masse svada - og dette er noe jeg virkelig trenger. Jeg har behov for venner rundt meg, nye omgivelser, ting å henge fingrene i - det er ingen fremtid i å sitte her hjemme, og chatte liksom. Likevel er det mange valg som må tas, vanskelige valg kanskje.. noen ville kanskje fnyse, eller le av meg, og tenke at dette er bagateller, men jeg må kvitte meg med ting som har vært en stor del av livet mitt i mange år. Jeg er tross alt oppvokst her, og selv om det aldri var mine intensjoner at jeg skulle bli værende i Steigen, så.. er det jo på en måte litt vanskelig å 'løsrive' seg. Iår fyller jeg 27 år, og jeg føler at ting begynner å haste litt bare, og jeg VET at det ikke er her jeg vil leve resten av livet mitt.

Ta chinchillaene mine feks., de har vært en stor del av livet mitt etter at Håkon flytta ut, og har vært både en trøst og en god ting å vende seg til, når ting har blitt for tøffe. Nå føler jeg på en måte at jeg har "vokst fra dem", hvorenn slemt ikke det høres ut - at jeg ikke har det behovet lenger. Men det er dyr, forsvarsløse skapninger som ikke kan si sin mening om ting, og er det rettferdig ovenfor dem at jeg bare skal kvitte meg med dem - finne nye hjem til dem, når jeg først har tatt dem til meg? Det er urealistisk å tro at jeg skal kunne flytte, og ta med meg chinchillaoppdretten min, men kan jeg bli boende her bare pga. dyra? Pga. at jeg føler meg forpliktet til det? ..Jeg er jo ikke dum, jeg vet jo at det er et av livets mange valg - og et valg jeg må ta.

Har sendt en lang mail til ULOBA idag, vedrørende assistentene mine - for jeg orker virkelig ikke mer av dette. Hele konseptet med personlig assistanse er å få muligheten til å leve det livet man normalt skulle hatt, at de skal hjelpe en å overkomme hindringer som en rullestol, hele situasjonen for den del, utgjør. For meg funker det helt motsatt idag. Jeg blir utkjørt, dønn utslitt før jeg engang har begynt, og jeg har iblant mest lyst til å bare legge meg i senga.. lukke øynene og bare forsvinne. Slike tanker gjør meg fortvilet, for jeg er virkelig ikke sånn. Den siste uka har jeg omtrent ikke spist noe, og det bekymrer meg. Tar milevis med tid å legge på seg, men bare et knips med fingrene for å miste de samme kiloene - og jeg er klar over det, jeg spiller et farlig spill. Hva er dette for noe egentlig? Nå renner tårene nedover kinnene mine igjen, og jeg gidder ikke engang forsøke å tørke dem vekk. Alt er totalt skakkjørt, ingenting er som det burde være - og min løsning på det hele er rett og slett å flykte.
I mailen til ULOBA har jeg spurt dem om råd til hva jeg skal gjøre fremover, jeg ber om en utsettelse på kontraktsunderskrivingen - jeg trenger tid, jeg vil ha nye assistenter, assistenter som respekterer meg som arbeidsleder, og som ikke overkjører meg. Jeg har også fortalt dem i grove trekk at jeg gjerne skulle flyttet til Oslo, pga. utdanning, fremtidig jobb, og det sosiale, ikke minst - og jeg har spurt om de kan sette meg i kontakt med noen som kan hjelpe meg med å finne bolig der nede. Ved å bo i Oslo (og da snakker jeg ikke om midt i byen) har jeg muligheten til å ha et sosialt liv, det er kort vei ut i verden, det er lettere å finne assistenter, og jeg tror jeg ville være langt mer selvstendig, på en måte - kunne vært sammen med venner nå og da, istedet for å ha assistentene hengende på meg hele døgnet. Jeg blir gal, jeg sverger. Skjønner ikke hvorfor dette plutselig er blitt et 'issue' for meg, for jeg har aldri slitt med det før - men en e eller annen gang måtte kanskje jeg også bli voksen.

I tillegg har jeg mailet litt med "Australia Study Connection", og forhørt meg litt om muligheten for å flytte dit og gå på universitet i Melbourne. Jeg har en 3-åring Bachelorgrad innen Multimedia Design i sikte, og jeg tror det kunne vært en opplevelse. Svaret jeg fikk igår kveld var igrunn meget positivit, fikk vite at det helt sikkert ikke bød på problemer at jeg sitter i rullestol, og at de har andre studenter i samme situasjon. Han skulle dog sjekke opp mer, spurte jo blant annet om de kunne være behjelpelige med bolig og slike ting, og så skulle han komme tilbake til meg med mer informasjon.

Så, jeg skal nok klare å komme meg vekk herfra - mulighetene er igrunn mange.

Posted by Shamini on January 20, 2006 – 6:01 PM

Comments (0) Trackbacks (0)
  1. Jeg så det her fryktelig sent, og jeg er på ingen måte overrasket over at man har perioder hvor man er deppa, når man har en komplisert livssituasjon med et handicap. Jeg er der selv, ikke i så stor grad som du er, men jeg vet hvordan det er å ligge i senga og grine “hvorfor akkurat meg?” og “jeg skulle ønske så inderlig..”

    Uansett, Shamini, jeg er utrolig glad for at jeg har blitt kjent med deg. Du er en av de flotteste jentene jeg kjenner, nei vent, du er den flotteste! Ah, elsker å snakke om fjortissting med deg på msn, og nå vet jeg jo også at livet ditt er litt lettere å takle enn da dette ble skrevet (i mental forstand).

    Glad i deg, snuppelura! *kose*


Leave a comment

No trackbacks yet.