dysfunksjonell.no
12Sep/050

Forbannede assistenter!

Jeg blir så sint.. oppgitt.. frustrert og forbannet.. Igjen aner jeg ikke hvordan jeg skal klare å fortsette på dette viset. Det suger å være avhengig av andre mennesker, og jeg orker ikke holde på med dette alene. Jeg trenger noen i ryggen! Jeg klarer ikke mer, og det tyder iallfall ikke bra at jeg har begynt å 'bryte sammen' nå. Hva som skjer? Tja, for å gjøre en lang historie kort, så skal jeg etter planen til Oslo på Høstutstillingen (chinchilla) i oktober - alt er i utgangspunktet iorden, bortsett fra billettene, men de kan jeg ikke bestille før jeg har assistenter å ta med meg.. which brings me to the clue. Jeg reiser på en tur, og jeg må ha med meg to assistenter. Disse to assistentene deler døgnet i to, og jobber tolv timer hver (fordelt på ulike vakter) - og jeg betaler reise, opphold og mat for oss alle tre. Så kommer IA og sier: "Jeg syns det er urimelig at jeg ikke får mer betalt", på grunnlag av at hun ikke kjenner noen i Oslo, og ikke vet hva hun kan bruke sine tolv fritimer på. Hun mener nemlig at hun burde få betalt for MER enn hun jobber, i tillegg til betalt reise, kost og losji. Jeg spør meg selv: i hvilken jobb kan man kreve slikt? Ståa blir så at dette hetser opp fler, og plutselig har jeg fire assistenter som ikke kan være med meg på tur, om "ikke betalingen er god nok". OK, nå var jeg litt urettferdig - for jeg tror faktisk to av dem ville gått til verdens ende for meg, og tilbake igjen. Når jeg da er i dialog med RO-senteret - som har årevis med kompetanse innen emnet - og bare får skjeve smil, sukk og svada av dem som skal være med på å gjøre hverdagen min så normal som mulig, så blir jeg forbannet. OK, hysterisk! Jeg har mine problemer, økonomiske og andre - og jeg takler bare ikke at de samme fire, som nevnt over, skal forkludre og fucke den tiden jeg liksom skal ha det bra på! Greit nok, jeg sitter i rullestol - og det medfører at jeg ikke kan gjøre alt jeg vil, når jeg vil det - men er det synonymt med at de som faktisk får betalt for å være mine "armer og bein", skal bidra til å holde meg "innesperret" i mitt eget hjem? Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne be dem alle om å reise til helvete, og bare være alene! Jeg får bare hetta når de mener at absolutt alt må legges opp for å passe dem, og i samme slengen overkjører meg totalt - hvem faen spør vel om det passer for meg, når to assistenter tar ut fem ukers ferie samtidig? Ingen. Hvem spør om jeg har det jeg trenger? Ingen. Hvem spør om jeg kunne tenke meg én faens reise iløpet av året? INGEN! Noen ganger virker det som om at de tror at jeg er her for å gi dem arbeid, ikke omvendt.

Vel, jeg legger meg nå - jeg orker ikke mer av disse destruktive tankene. Vil bare sove, drømme om noe fint. Drømme om at jeg er fri, at jeg kan gjøre hva jeg vil - og at jeg ikke har andre bekymringer enn de en 26-åring normalt har. Jeg er så lei av dette.. så utrolig lei. Jeg trenger en klem, en stemme som hvisker meg i øret: "..det går bra, vennen - vi kommer oss gjennom dette sammen.. jeg er glad i deg.". Savner å være fem år, og bekymringsfri. Jeg savner det.

Posted by Shamini on September 12, 2005 – 1:50 AM

Filed under: 2002-2005 Leave a comment
Comments (0) Trackbacks (0)

No comments yet.


Leave a comment

No trackbacks yet.