dysfunksjonell.no
27Sep/180

Depressed

So I talked to FLETCH today. I met Paige in Dublin earlier this year, and she immediately caught my attention. I saw her as a, you know, confident, straightforward, a little drunk and quite charming girl with a special gleam in her eye. Just the kind of person I usually click with. She came over to say hi, we ended up adding each other on Facebook, and every time we talk I'm left smiling. Anyway. I talked to her today, and she said a few things that made me decide to start writing in English again. I don't think I have many readers left anyway, so why not? And please don't think that my lousy blogger English is representable of my actual English skills, it's just that my mind is all over the place when I write for myself. Oh God, I'm doing it again.

She wrote a blog post about depression, and her post hit me straight in my heart because what do I have to be depressed about? I feel the same way, you know, which is why I slowly stopped writing. I found myself constantly censoring myself without really knowing why, I still don't, I just felt like I couldn't post my thoughts and still expect to be looked upon as... I don't know, a sane person? And hell, why should I care how people see me as long as I'm happy with who I am? Geez, I think this single business is getting to me. Like I told Paige, I feel like I'm split down the middle, like I'm two different people, always arguing with myself. Sense versus emotions. I don't know. Anyway, the joy of writing slowly faded away and left me with superficial posts about things I don't really care about. Instead of pouring my heart onto the screen like I intended to, like I used to, as some weird form of therapy... I ended up not writing anything, just bottling everything up inside. It's not healthy, you know.

As I said, her text hit me hard. Because I knew exactly what she meant. If I'm being completely honest I'm pretty sure I'm suffering from some kind of depression, and have been for a very long time. Some days I'm able to hide it. Other days it feels like my life is crashing down around me. Some days I just cry. Others I don't want to exist anymore, I just wanna be gone. And Paige found the key that I've lost, she's doing stuff for herself, to make herself happy. I'm not anymore. I care too much about others, and it's slowing killing me on the inside.

So thank you, Paige, for being a friend and for being the awesome person that you are.

13Sep/180

Medaljens bakside…

Alle medaljer har en bakside, også medaljen som er BPA. Jeg har skrevet noen innlegg om BPA, om livssituasjonen min og hvordan jeg har det. Jeg har smilt mange smil, og grått mange tårer. Tidvis har det vært så svart rundt meg at jeg ikke har ønsket å leve lenger, selv om jeg aldri har hatt et ønske om å dø. Fem og et halvt år har gått siden jeg ganske ufrivillig ble satt i denne situasjonen, selv om jeg i dag ikke har problemer med å være såpass ærlig at jeg innrømmer at det var det beste utfallet. Tross alt.

Nå sitter jeg her da, og harker på siste rest av en forkjølelse, for 5. gang i år. Fire forkjølelser og én lungebetennelse. Så forbannet unødvendig, og så utrolig krevende. Psyken er ikke der den skal være, ei heller immunforsvaret, og når man da i tillegg skal intervjue og lære opp nye assistenter som ikke forstår alvoret i å komme på jobb med smitte... vel, så blir jeg syk da, og må bruke den lille energien jeg har på å forsøke å bekjempe dødsangst og å bli fort frisk sånn at jeg kan ta opp tråden med intervjuer og opplæring av atter nye assistenter.

Så hva har skjedd siden sist? Tja. Lite. Og mye.

Er det en ting jeg ikke skjønner, så er det mennesker. Og brått husker jeg hvorfor jeg hadde et brennende ønske om å studere psykologi. I en hverdag som min møter man mange mennesker, mange forskjellige mennesker. Noen overrasker en positivt, andre sjokkerer en. Det er så mye jeg ikke forstår! Det kan hende jeg er farget av min egen hverdag, men jeg klarer ikke å skjønne hvordan man som arbeidstaker kan komme inn i et annet menneskes liv, et ukjent menneskes hverdag, uten å være ydmyk. Jeg skjønner heller ikke hvordan man kan sitte med tårer i øynene og fortelle, fra hjertet, at dette er drømmejobben som betyr absolutt alt, men likevel takke ja til et annet jobbtilbud og ikke engang ringe meg for å fortelle det? Jeg skjønner ikke hvordan man, isteden for å jobbe med seg selv og ta til seg opplæring som er så uhyre viktig for at jeg skal ha en så smertefri hverdag som mulig, ikke klarer å ha såpass kroppskontroll at man klarer å ta til seg enkle instruksjoner. Jeg skjønner det bare ikke.

Sa jeg "smertefri hverdag"? Nja.

Dagene går, sommer har blitt til høst. Ute er det mørkt, og det er merkbart kaldere i lufta. Viljen er ikke der lenger. Heller ikke troen på at ting vil ordne seg. Jeg har fått ett slag i trynet for mye til det. Drømmen om Irland svinner sakte hen, for uansett hvor modig og positiv jeg prøver å være, innser jeg egentlig at det er en drøm jeg aldri vil klare å gjennomføre. Jeg har hverken økonomien eller den fysiske muligheten. Det dreper gløden min.

Jeg er en fighter, men jeg vet ikke lenger hva jeg fighter for. En hverdag jeg aldri vil få? En lykke jeg aldri vil oppnå? En drøm jeg aldri vil kunne realisere?

10Jul/180

“Let Me Live”

♫ now listening to: Rudimental & Major Lazer (feat. Anne-Marie & Mr Eazi) - Let Me Live

La oss bare konkludere med at jeg aldri kommer til å bli "en av Norges største bloggere", selv om jeg på en måte har gitt det et hederlig forsøk. På en måte. Jeg burde vel skrive noen ord igjen, om det skal ha noen hensikt å kunne lese tilbake og huske hva jeg drev med i 2018. Hva driver jeg med? Vel, jeg kan jo fortelle at jeg er syk da. En sommerforkjølelse. Akkurat når jeg trengte den mest. Planer gikk i dass. Formen gikk i dass. Dass liksom. På generell basis.

Assistentdelen av livet mitt går sin gang, og etter nok et fullstendig bortkasta år med nok en ubrukelig leverandør som lovte gull og grønne skoger... har jeg byttet leverandør for 4. gang. Jeg kan ikke si at jeg har så mye tro igjen, men håpet dør visst aldri, og en ørliten gnist inni meg sier meg at det kanskje blir bedre denne gangen. Jeg vet ikke jeg. Den som lever får se, og dersom ikke denne forkjølelsen tar livet av meg, så får jeg vel se.

Hadde store planer om ny Irlandstur i september, men det ser dårlig ut sånn økonomisk. Det har ikke vært så mye jobbing i det siste, litt på grunn av sykdom og smertefulle armer, og litt på grunn av lav arbeidsmengde i disse månedene. Fryktelig slitsomt når jeg egentlig ikke hadde nok penger med uføretrygda mi, og så ble satt ned fordi jeg valgte å jobbe i tillegg - en jobb som er alt annet enn forutsigbar. Jeg savner irene mine. Hver eneste dag. Og føler meg litt som en tulling for at jeg savner noen som sannsynligvis ikke ofrer meg en tanke.

På kjærlighetsfronten skjer det absolutt ingenting. Intet nytt å melde. Ingenting. Jeg har fremdeles en "soft spot" for en jeg overhodet ikke burde bruke energi på (og allerede har brukt altfor mye energi på), og jeg har fremdeles magnet på mannfolk som kanskje har bedre ting å fokusere på enn å flørte med meg. Som sagt, intet nytt å melde.

Var dette egentlig så vanskelig?

20May/180

“For alle slagene og sparkene…”

♫ now listening to: Astrid S - Vi er perfekt men verden er ikke det

Mitt forrige innlegg har fått så mye feedback, kjærlighet og støtte. Det er nesten overveldende. Jeg tenkte kanskje ikke spesielt langt når jeg publiserte det rett før pinse, men fra tirsdag blir det spennende å se om noen har fanget det opp og om det når media. Samtidig som jeg skrev innlegget her i bloggen min, la jeg det også ut på Facebook, hvor det i skrivende stund har blitt delt 189 ganger.

Jeg er i en slags apatisk tilstand hvor lite klarer å nå inn til meg. Opp igjennom hele barne- og ungdomsskolen opplevde jeg mobbing på ulike plan. Det ville være løgn å si at det aldri gikk inn på meg, men jeg kom iallfall ut på andre siden som et sterkere individ. Nå opplever jeg noen lignende fra jevnaldrende, ikke åpen mobbing, men falskhet, utestenging og noe som for meg føles som sjikane eller trakassering. Helt ærlig skjønner jeg ikke hvordan voksne mennesker kan oppføre seg som drittunger, men... Det som frustrerer meg mest med hele situasjonen er at det faktisk går inn på meg. At jeg gråter over disse patetiske menneskene. At jeg bruker energi på føle meg liten og tråkket på, isteden for å bare heve meg over hele dritten. Det gjør at jeg stiller spørsmålstegn ved det sosiale livet mitt, er jeg virkelig ikke verdt mer?

Innlegget mitt endte også opp som leserinnlegg hos Handikapnytt, og har her blitt delt hele 131 ganger. Den tilbakevendende tanken er likevel at... dersom det ikke skjer noe nå, om det ikke når noen som kan gjøre noe for å endre hverdagen min, så har jeg ikke flere kort på hånden - da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler meg maktesløs, som om at hele min skjebne ligger i en annens hender. Jeg har ikke lenger kontroll. Jeg virvler ukontrollert ned i et sluk jeg ikke vet hvor endrer, og jeg aner ingenting om fremtiden min.

Jeg er tom for tårer.
Jeg er tom for energi.
Jeg er tom for håp.
Jeg er tom.