dysfunksjonell.no
14Mar/180

På nattoget…

Klokka er 23:49 og jeg sitter på nattoget på vei mot Oslo Lufthavn Gardermoen. Første etappe på årets første Irlandstur er i gang, og jeg kan med glede konstatere at jeg blir sittende våken til klokka 06:15 i morgen tidlig, siden sovekupéen fremdeles er fra førkrigstiden og det rett og slett ikke er plass til å manøvrere uten å ødelegge seg. Sa jeg glede? Herregud, jeg er sulten allerede. Kondoktøren er en mindre blid herremann fra Østlandet, som nå delvis er skyld i at vi ikke har noen ting fra koffertene våre tilgjengelig. Koffertene våre er forøvrig i vogn 6, vi er i vogn 12.

Jeg regner ikke med at togturen blir nevneverdig begivenhetsrik, men om drøye 11 timer er jeg hjemme i mitt elskede Irland, og jeg kan nesten ikke vente med å finne meg en pub, en Guinness og en kjekk mann. Ja, eller ei seng da.

2Feb/180

Lungebetennelse 2018

Jeg er nå halvveis i ciprofloxacin-kuren min, og om du ikke vet hva det er... så er det en bredspektret antibiotika som skal ta lungebetennelse. Ja, for jeg startet nemlig mitt 2018 med en lungebetennelse. En lungebetennelse. Hva poenget med det skulle være, aner ikke jeg, men jeg er veldig takknemlig for at en liten stemme ba meg ta en tur på legevakta for å en CRP og en liten sjekk ellers. Legen ville jo gjerne legge inn meg på St. Olavs, men da takket jeg pent for meg og stakk på apoteket for å hente ut resepten min. Jeg har nemlig en teori om at er tiden min ute, så dør jeg uansett om jeg er på St. Olavs eller hjemme. Og helt ærlig, etter influensa-eskapaden for to år siden, har jeg ingen bråhast med å vise mitt blide åsyn der borte igjen. Snakk om å stikke kjepper i hjulene mine med tanke på jobb, for jeg mistet en deadline og dermed en fin sum penger som hadde vært svært gode å ha i Irland i mars. Jaja, jeg er i det minste ikke sengeliggende og halvdød, som en kanskje skulle tro.

Jeg kunne vel egentlig skrevet noen innlegg om behandlingen jeg fikk ved St. Olavs denne gangen, og gudene skal vite at jeg vurderer å gjøre det, men bare tanken gir meg høyt blodtrykk. La meg bare si at jeg syns det er forkastelig at jeg ikke skal få utstyret jeg trenger ved en lungebetennelse, fordi byråkratiet fungerer slik at de ikke "bare kan dele ut slanger til hvem som helst", eller fordi jeg har fått et lite apparat fra et annet sykehus og derfor må søke om et nytt her når det jeg har ikke fungerer lenger - og jeg trenger det, og har brukt det i mange, mange år. Det er skremmende, og det provoserer meg så uendelig mye når folk som aldri er syke uttaler seg om hvor fantastisk helsevesen vi har i dette landet.

Etter den 6. skal jeg ta meg en god whisky, og feire at kuren er over og at jeg banka lungebetennelsen langt ned i støvlene. For tenk. Ser frem til det!

1Jan/180

Entering 2018

There won't be any NYE post this year, simply because I haven't done much writing in 2017 ...either. I don't know. Maybe I should just give up on this blog once and for all? Or maybe I should just change its direction into something mainstream and rather boring? I really don't know anymore. I'm not even sure if I care anymore.

What I do know is that I'm desperately hoping that 2018 will be a much better year than the previous one. Sure, I've had good times, and bad... I've met amazing people and I've experienced things I didn't think I would, but my life is nowhere near where I want it to be. I'm nowhere near where I want to be. And quite frankly, I'm not even sure if it's possible to get there anymore.

Seems like I'm constantly being weighed down by my circumstances. Like I'm never going to get afloat or even make it a few meters along my designated path before someone or something stops me, or even throws me off my path. Is this the way I'm going to live the rest of my life? A life of constant disappointment and cancelling of plans? Not because I can't follow through, but because there's no one having my back?

I'm sick of it. I can't live my life like this. Am I not worth more? I want to go back to honest writing, the type of writing where you feel what I felt when I wrote the words you're reading. Like I used to. It's quite possible that my diary/blog would be filled with negativity and depressing posts, but at least it would be honest.

What happened to me? Where did I go?

Filed under: 2018 No Comments
12Nov/172

Om tynn is, sprekker og det å være glad i

♫ now listening to: Disturbed - Songs of Silence

Hvordan går det egentlig til at noen snegler seg inn i hjertet ens? Når man liksom minst aner det, overhodet ikke er forberedt? Jeg har ikke skrevet så mye om følelser i det siste, mest fordi jeg har vaset rundt på tynn is i mange måneder, omtrent som Bambi. Jeg har forsøkt å kave meg inn på trygg grunn, men har liksom bare sklidd ut igjen. Jeg har slitt med ting jeg ikke har klart å sette ord på, ikke har kunnet sette ord på, og den tynne isen? ...Den sprakk opp mer og mer rundt meg, så om jeg ikke skulle drukne måtte jeg komme meg av den.

Så skjedde det noe, kall det gjerne en livline om du vil, jeg kan ikke forklare det, jeg skjønner det ikke selv. Isen er fremdeles tynn, det vil den vel alltid være med meg, men nå er den likevel relativt trygg å stå på. Kanskje jeg snakker i koder, kanskje det overhodet ikke gir mening for noen andre enn meg, kanskje det ikke vil gi mening for meg engang når det har gått en stund, og jeg leser tilbake.

Det jeg imidlertid vet, er at det er fint å være glad i.

Tagged as: 2 Comments