dysfunksjonell.no
11Jul/170

Stemningsrapport fra Glasgow

Så sitter jeg er da, på hotellrommet og sturer. Hvorfor jeg sturer? Vel, jeg ble jo forkjølet i Irland, og når jeg blir forkjølet begynner jeg å hoste, og hoste fører til tette lunger fulle av slim - og uten nødvendige maskiner, vel, så får jeg ikke puste, og dermed fikk jeg oppleve sykehus i Skottland også. Nærmere bestemt Glasgow Royal Infirmary. Først ble det selvsagt en tur i ambulanse da, med fantastisk personell, og så tilbrakte jeg natta på GRI. Om vi skal se det positive i alt, og det er jeg jo tilhenger av, så fant jeg ut at man i Storbritannia faktisk kan bestille hjelpemidler på nett (og 800 kroner senere var jeg den lykkelige eier av et portabelt sug (som er på tur til hotellet med Royal Mail)). I tillegg ble jeg møtt av både ambulansepersonell og leger som mente at jeg kjenner kroppen min best selv og derfor kunne fortelle hva jeg hadde bruk for å ikke. Sykehus i Glasgow er slett ikke så verst, og jeg fikk jo den hjelpen jeg hadde behov for. Luft er virkelig ikke oppskrytt. Uansett, forkjølelsen sitter fremdeles i og hindrer meg i å gjøre de tingene jeg hadde planlagt. Jeg skulle egentlig til Auchentoshan i dag, men jeg har ikke sjans til å forlate hotellrommet og hostemaskina for lengre perioder, og holder på å kremte-hoste meg i hjel. Jeg håper formen er bedre i morgen, men tør sannelig ikke håpe, for denne uka har vært den kjipeste på lenge. Eller har det ikke skjedd en dritt. Virkelig ikke en dritt. Vi spiste til og med middagen på hotellet, den dyreste middagen hittil på turen.

Igjen, om vi skal se det positive i alt, blir sannsynligvis denne uka den billigste på hele turen. Jeg har forelsket meg i en ny kaffekjede: Tim Horton's, de har den beste Chai Latten og Timbits fra himmelen. Videre har jeg jo vært innom apoteket noen ganger i et tappert forsøk på å finne magiske remedier som kanskje kunne kurere meg, dog uten hell. Jeg rakk også innom Hard Rock Cafe for å plukke med meg de obligatoriske shotteglassene før forkjølelsen tok rotta på meg. Ellers? Svært lite.

4Jul/170

Stemningsrapport fra Dublin #1

Tenk det, dette innlegget skriver jeg fra hotellrommet i Dublin. Klokka har passert midnatt og jeg skulle egentlig vært på en eller annen pub i nærheten, men formen er ikke helt på topp og jeg bestemte meg for å ta en rolig kveld. Flyturen hit gikk over all forventing, og selv om vi støtte på noen små "hiccups" her og der, kom vi frem uten større vanskeligheter. Den største utfordringen var nok det at det var problemer med bagasjebåndet på Gardermoen, og at bagasjen derfor ikke kom frem før etter noen dager i Dublin - greit nok, for da kunne man jo handle litt på SAS' regning.

Det er ikke ofte jeg legger ut bilder av meg selv, men dette er et unntak.

Hittil har jeg egentlig ikke gjort noe spesielt. Jeg hadde planer om å dra på to destillerier, men den første planen gikk i dass fordi stolen min bestemte seg for å streike hele første, og deler av andre dagen - og den andre planen fordi jeg åpenbart ikke vet forskjell på 14:00 og 16:00. De blir booket på nytt, men jeg orker ikke stresse siden turen gikk så fint at jeg helt garantert skal tilbake om ikke altfor lenge. Det er ikke så enkelt å finne en pub med plass til en rullestol i området hvor vi bor, og det er ikke så greit å bevege seg for langt unna siden.. alkohol = tissepause(r), og det er greit å ha fasilitetene på hotellrommet tilgjengelig ved sånne anledninger. Jeg har derfor vært på Badass Café noen ganger nå, selv om servicen der er ganske tragisk og jeg har drukket opp den ene Bushmills Single Malt 16 yr de hadde.

Live-musikk er også et spennende konsept, når akkurat de samme sangene som spilles hjemme spilles igjen og igjen, med en og annen irsk folkevise innimellom. Jeg har ellers vandret i byen, og har visst booket meg intet mindre enn to tatoveringstimer til vi kommer tilbake fra Skottland - en hos The Ink Factory og en hos Dublin Ink. I morgen skal vi se Riverdance på Gaiety, og så håper jeg virkelig at formen min er bedre enn den har vært i dag.

Photo(s): Shamini Thevarajah 2017

24Jun/170

Fire dager til avreise..

Det er fire dager igjen til kursen stakes ut mot Irland, og senere Skottland, og jeg har mistet alt jeg hadde av piff. Det er ikke selve reisa som gjør at det butter i mot, men omstendighetene rundt meg. Jeg er tynnslitt. Jeg har ikke mer kamp igjen i meg, og jeg orker ikke lenger kjempe og slåss for absolutt alt. Samtidig, om ikke jeg slåss.. så slåss ingen, og det vil ikke endre noe som helst. Jeg står midt i en kamp jeg ikke har styrken til å kjempe, men jeg kan heller ikke gi opp? En ting vet jeg; jeg kan ikke lenger sette meg selv til side for alle andre, det funker ikke for meg, det slukker gnisten i meg.

Jeg har skrevet om assistanse mange ganger, om fordeler og ulemper, om følelser og opplevelser, om hvordan det er å leve med andre mennesker rundt seg hele døgnet, hele året. Jeg kan skrive side opp og side ned, men jeg kommer aldri til å klare å sette ord på hvordan jeg egentlig har det, hva jeg faktisk føler. Sannheten er, akkurat nå, at jeg ikke vet hvordan jeg skal sette ord på det, for hodet mitt er tomt. I tillegg skal jeg straffes, og straffes hardt, fordi jeg er i en situasjon jeg ikke har valgt selv og strengt tatt heller ikke ville ønsket for min verste fiende. Noen sier at jeg ikke hadde fått all denne motgangen om jeg ikke hadde vært i stand til å takle den, men herlighet..

Heldigvis har jeg positive ting i livet mitt også, folk som heier meg opp og frem, som overøser meg med gode ord for å holde meg flytende oppi all motgangen. Det skjer små ting her og der, som får meg til å smile og se det positive i hverdagen igjen. Det er bare så leit at folk ikke skjønner at uten at grunnlaget er på plass, så forsvinner de positive tingene før jeg rekker å dra pusten, og da forsvinner også effekten av dem. Grunnlaget mitt er det som får hverdagen min til å fungere, det er assistansen og menneskene jeg skal omgås hele døgnet, det er BPA-leverandøren som arbeidsgiver for assistentene mine, det er kommunen som øverste instans. Når grunnlaget kollapser, vel, så er det ikke lenger noe som holder resten oppe - og da kollapser alt. Da nytter det ikke lenger å finne glede i de små tingene, for mørket rundt kaoset overskygger alt.

Om fire dager skal jeg oppfylle drømmen, jeg skal reise tilbake til Irland og jeg skal endelig få oppleve Skottland, takket være fantastiske mennesker som har valgt å gi meg penger for å kunne gjennomføre dette. Hjertet mitt skriker etter å dra, når jeg tenker på å gå av flyet og stå i Dublin igjen, begynner jeg nesten å grine fordi jeg ikke kan vente - men samtidig vil jeg virkelig ikke reise. Jeg lever midt oppi kaos nå, og jeg vet at kaoset kommer til å være enda større når jeg kommer hjem igjen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det, jeg vet ikke hvordan jeg skal løse det, jeg føler at jeg svever alene i et svart tomrom, uten noe å holde meg fast i, uten muligheten til å navigere, uten en løsning overhodet.

Bare tomt, svart.. ingenting.

1May/174

Baile Átha Cliath

Midt i måneden satt jeg seriøst her med en puls på over 130, i ren gledesrus over å endelig ha bestilt flybilletter til Dublin. Jeg har selvfølgelig ikke sluppet jubelen løs helt enda, siden jeg jo er uhyre negativ og sikkert stikker kjepper i hjulene for meg selv på den måten. Det tok sin tid å innhente bekreftelse fra SAS Medical på at alt var greit i forhold til rullestol og slikt, for det var ikke bare-bare å få tak i informasjonen jeg behøvde fra Hjelpemiddelsentralen for å kunne ringe SAS Medical.. nå ser det imidlertid ut som at ting vil løse seg og at jeg skal ut og reise i sommer!

Som sikkert ble tydelig i avsnittet over, har jeg bestemt meg for å forsøke å dra over med fly. Det hadde gjort alt så uendelig mye lettere og mer effektivt, både for denne turen og på sikt. Jeg aner ikke om det er gjennomførbart, eller om stolen min kommer frem i et stykke, men jeg føler at det er verdt et forsøk - for funker dette, så er det ikke lenger noe som stopper meg fra å reise dit jeg vil (bortsett fra økonomien da, og sånn er det jo for alle).

Å finne overnatting viste seg fort å bli en utfordring, for omtrent alle bookingsidene jeg var innom kunne fortelle meg at jeg måtte være helt dum i hodet som ikke hadde bestilt overnatting for leeenge siden. Ganske riktig, tilgjengeligheten forandret seg foran øynene mine - fra «et rom igjen» til «ingen tilgjengelige rom». Etter mye om og men, og et noe høyere budsjett enn jeg hadde sett for meg.. fikk jeg omsider booket rom for en uke i Dublin, en uke i Glasgow og en uke i Dublin igjen. Hvorfor så mye frem og tilbake, spør du? Jeg tenkte at det ville minimere risikoen for trøbbel å ta et direktefly til Oslo, og da var jeg nødt til å ha Dublin som utreisested.

Jeg har allerede vært i kontakt med et par destillerier jeg planlegger å besøke, men gleder meg selvsagt aller mest til å spise, drikke, se på folk, og ikke minst høre folk rundt meg snakke irsk og skotsk! Hvis noen har forslag til hva jeg burde gjøre i Glasgow eller Skottland forøvrig, si fra. Nå jobber jeg hardt for å skaffe meg lommepenger til turen ved å ta alt jeg kan få av oversettingsoppdrag, og foreløpig ser det svært lovende ut. Det er vanvittig gøy å være voksen, helt plutselig!

Igjen tusen millioner takk til alle som har bidratt til Spleisen min, og som faktisk har direkte fortjeneste i at jeg får leve drømmen og reise til Irland igjen. At jeg i tillegg for å krysse av det eneste punktet jeg har på bucket-listen min, nemlig å se det skotske høylandet, er bare en bonus. Jeg føler jeg gjentar meg selv, men jeg er fremdeles så takknemlig at jeg ikke vet hva jeg skal si, det betyr så uendelig mye for meg! Jeg lover å ta en whisky for dere alle sammen, en skål så full av glede, ydmykhet og takknemlighet, at det bør kjennes hos dere alle hjemme i Norge.

Photo(s) © 500px