dysfunksjonell.no
26Aug/170

Foxy Fix vs ChicSparrow

So now I'm gonna write a completely different post for a change, and in English even. I haven't lost my knack for planners yet, even though I haven't been too good at using my planner lately. You know, I have a substantial collection of both Filofaxes and Gillios, currently with a slim medium/personal sized Gillio in Yellow in use. I love it, but I can't seem to find the peace needed to sit down and keep it up to date.

Anyway, I've never been into these ringless traveler's notebooks, but I suddently felt the urge to venture off into another adventure. So I was drawn to the Foxy Fix notebooks because of the reinforced spine, it made it look so bulky and delightfully thick, and the Le Voyageur leather (in Sandstorm) looked amazing. I just love distressed leather. However, I didn't realise the thickness of this particular leather, and I think I might have done something foolish by ordering one. Hopefully it's not too heavy, or else I'll have to part with it again.

Then, because there's always a then, I kinda figured I wanted to check out a similar one from ChicSparrow and ended up choosing a Mr. Darcy in Toffee. The color, the way it's easily scuffed and marked, the stitching and the floppiness to it lured me in. I do wish it had that reinforced spine, but hey, a girl can't have everything. I even smirked a little when I ordered it inscribed with «Charlie».

I will absolutely write an update when I have received my two new planners, and I hope I'll like them as much as I think. I don't plan on switching out my ringed planner, but it's always fun to discover new things and see what the fuss is all about.

My first Chic Sparrow was shipped on 9/1, and it finally arrived at my post office tonight. My Foxy Fix was shipped on 9/6, and I still have no idea where it is. My second Chic Sparrow was shipped on 9/11, and this is the one I'm most excited about.

Photo: ChicSparrow Mr. Darcy in Toffee © ChicSparrow

6Aug/170

Sliten

Jeg er så sliten at jeg nesten ikke klarer å tenke klart. Jeg har så vondt i armene at jeg nesten ikke klarer å skrive disse ordene. Dagene går, livet passerer. Kommer jeg egentlig fremover?

Photo(s) © Shamini Thevarajah 2017

6Aug/170

There’s a time for everything…

♫ now listening to: The Kilkennys - Galway Girl

Det viser seg stadig at jeg ikke kvalifiserer til en tittel i nærheten av «Norges mest aktive blogger», men jeg tenkte jeg skulle gjøre en innsats likevel. I skrivende stund har jeg vært hjemme i Trondheim i 17 dager, og alt jeg vil er å reise tilbake til Dublin. Faktisk, jeg kan dra det så langt som å si at hjertet mitt ligger igjen i byen jeg er så glad i. Jeg vet jeg hadde et par lesere som ville følge meg på turen via bloggen, så jeg beklager at jeg gjorde en elendig innsats. Når det er sagt ble jeg jo syk på turen, og ting gikk ikke helt som planlagt. Heldigvis kom jeg meg tilbake til Dublin etter en noe mislykket uke i Glasgow uten større vanskeligheter, og ferien ble så vellykket som den kunne blitt til slutt.

Jeg fikk ikke sjansen til å oppleve halvparten av tingene jeg hadde lyst til, eller hadde planer om, men det gjorde på ingen måte turen mindre vellykket. Nå som jeg har erfart det motsatte av tidligere, at flyturen gikk uten problemer overhodet, så vet jeg også at det blir flere turer hvor jeg kan oppleve alt jeg ikke rakk denne gangen. Jeg har drukket Guinness, og smakt mange nye whiskeyer. Jeg har piercet meg hos Wildcat Ink, og har nå en Daith i høyre øre. Jeg var hos The Ink Factory, hvor Iain og Ryan dekorerte meg med fire nye tatoveringer (deriblant en "fylletatovering"). Jeg har møtt mange nye, fantastiske mennesker som jeg sannsynligvis aldri vil se igjen, men som jeg likevel alltid vil bære med meg på et eller annet vis.

Følelsen av tilhørighet, og en lykke jeg ikke har kjent på lenge, gjør at tanken på å flytte til Dublin har slått rot i meg. Jeg tenker å gjøre noe av de årene jeg har igjen å leve livet mitt på. Jeg er veldig klar over at jeg kan klare det jeg vil, det har jeg bevist mer enn en gang, selv om jeg vet at det kommer til å ta lang tid å gjennomføre denne drømmen. Jeg ser på det som positivt å ha noe å engasjere seg i, noe å bruke tid på å planlegge og legge til rette for, spesielt nå som vinteren er i anmarsj. Jeg skal klare det, og jeg skal skape meg det livet jeg er verdt.

...nå er det på tide at også jeg følger drømmene mine.

Filed under: Irland 2017 No Comments
11Jul/170

Stemningsrapport fra Glasgow

Så sitter jeg er da, på hotellrommet og sturer. Hvorfor jeg sturer? Vel, jeg ble jo forkjølet i Irland, og når jeg blir forkjølet begynner jeg å hoste, og hoste fører til tette lunger fulle av slim - og uten nødvendige maskiner, vel, så får jeg ikke puste, og dermed fikk jeg oppleve sykehus i Skottland også. Nærmere bestemt Glasgow Royal Infirmary. Først ble det selvsagt en tur i ambulanse da, med fantastisk personell, og så tilbrakte jeg natta på GRI. Om vi skal se det positive i alt, og det er jeg jo tilhenger av, så fant jeg ut at man i Storbritannia faktisk kan bestille hjelpemidler på nett (og 800 kroner senere var jeg den lykkelige eier av et portabelt sug (som er på tur til hotellet med Royal Mail)). I tillegg ble jeg møtt av både ambulansepersonell og leger som mente at jeg kjenner kroppen min best selv og derfor kunne fortelle hva jeg hadde bruk for å ikke. Sykehus i Glasgow er slett ikke så verst, og jeg fikk jo den hjelpen jeg hadde behov for. Luft er virkelig ikke oppskrytt. Uansett, forkjølelsen sitter fremdeles i og hindrer meg i å gjøre de tingene jeg hadde planlagt. Jeg skulle egentlig til Auchentoshan i dag, men jeg har ikke sjans til å forlate hotellrommet og hostemaskina for lengre perioder, og holder på å kremte-hoste meg i hjel. Jeg håper formen er bedre i morgen, men tør sannelig ikke håpe, for denne uka har vært den kjipeste på lenge. Eller har det ikke skjedd en dritt. Virkelig ikke en dritt. Vi spiste til og med middagen på hotellet, den dyreste middagen hittil på turen.

Igjen, om vi skal se det positive i alt, blir sannsynligvis denne uka den billigste på hele turen. Jeg har forelsket meg i en ny kaffekjede: Tim Horton's, de har den beste Chai Latten og Timbits fra himmelen. Videre har jeg jo vært innom apoteket noen ganger i et tappert forsøk på å finne magiske remedier som kanskje kunne kurere meg, dog uten hell. Jeg rakk også innom Hard Rock Cafe for å plukke med meg de obligatoriske shotteglassene før forkjølelsen tok rotta på meg. Ellers? Svært lite.