dysfunksjonell.no
27Aug/140

Make Up Store Deluxe

Deluxe var vårkolleksjonen for 2014. Ikke alle produktene i denne kolleksjonen var nye, men med denne kom to nye Microshadow; «Old Lace» og «Thistle», og disse skrek selvsagt etter min oppmerksomhet. «Old Lace» klarte ikke fange interessen min, da den både er nøytral og ble for rosa for min hudtone, men «Thistle» er en noe forsiktig liten sak som er vanskelig å beskrive.

Fargen på «Thistle» endrer seg noe ut fra hva man har på seg, hvordan lyset faller og hvilke andre farger man velger å kombinere den med - men jeg velger å kalle denne grålilla. Det er dog først når den kommer på huden at den viser hvor utrolig fin den er! Finishen er som en frost, og den må bygges opp i intensitet på samme måte som «Tuch». På mange måter er disse to ganske like, minst like spennende - og jeg syns «Thistle» er vel verdt å ta en kikk på.

«Thistle» har i løpet av den korte tiden jeg har hatt den rukket å bli en favoritt, og jeg syns den er nydelig sammen med «Beaver» - som jeg lover å fortelle mer om om ikke altfor lenge.

Make Up Store Thistle

«Thistle» koster 145,- kroner og er å finne hos din nærmeste Make Up Store, sammen med de andre produktene fra vårkolleksjonen.

Photo(s) © Shamini Thevarajah 2014

22Aug/143

Sminke? Shopping? What?

Nå har det vært uhyre stille på sminkefronten ganske lenge, og det er rett og slett fordi jeg mistet interessen da jeg flyttet. Jeg tror kanskje jeg rotet den vekk. Siden jeg ikke hadde innkjøp og lidenskap å skrive om lenger dabbet det naturlig nok av når det kom til bloggingen min. Egentlig lyver jeg bittelitt nå, for jeg bestilte for noen måneder tilbake en øyenskygge fra NARS; Malacca. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg fortsetter å handle NARS-produkter, siden jeg blir oftere skuffet enn fornøyd, men denne smaragdgrønne herligheten var for vanskelig å motstå. Siden jeg tydeligvis er ute av trening hva god rosablogger angår glemte jeg å fotografere den før jeg tok den i bruk, men jeg skal vurdere å skrive et innlegg om den etterhvert likevel. Den er spesiell, den er vakker, men den krever en mørk base for å komme til sin rett - og jeg hater å bruke baser. Trenger jeg si mer?

Jeg var en tur innom M·A·C i slutten av juli. På onsdag fordi jeg skulle handle bursdagsgave sammen med H., og torsdag fordi jeg dagen før testet en foundation jeg falt fullstendig for. Pro Longwear SPF20 Compact Foundation er nemlig helt fantastisk, selv om jeg snøftet høyt når makeupartisten mente at jeg måtte gå for NC40. Jeg mener, hallo? NC40, tuller du med meg? Hun hadde selvfølgelig helt rett, og igjen ble jeg stående å beundre meg selv i speilet. Litt foundation kan virkelig gjøre underverker. Virkelig. ANYWAYS! Jeg elsker finishen, konsistensen og at den ikke smitter over på fingene (når jeg ikke klarer å la være å ta meg selv i ansiktet). Ved bruk av foundation må man gjerne varme opp ansiktet litt igjen, så da ble det Bronzing Powder i «Matte Bronze», sammen med en 188 duofiberkost til påføring.

Før juli takket for seg kom jeg meg endelig innom Make Up Store igjen, og kunne oppdatere meg på de siste kolleksjonene som har blitt lansert. Hele fem nye kolleksjoner har kommet for salg siden jeg var innom sist, og 11 nye Microshadow måtte 'swatches' - med stor iver. Bittelitt måtehold klarte jeg utvise, og 'bare' ni av dem ble med meg hjem; og for å få litt liv i bloggen igjen har jeg bestemt meg for å vie ett innlegg til hver av kolleksjonene jeg handlet noe fra. To av disse har allerede blitt nye favoritter, og jeg gleder meg til å vise dem frem!

3Aug/140

Whatevs!

De siste ukene (!) har vi hatt strålende sommer i Trondheim. Helt sjukt bra sommervær med utrolige temperaturer, som jeg beklageligvis har måttet klage på innimellom (når det er så varmt at jeg sliter med å puste, og hundene ikke orker røre seg - hverken innen- eller utendørs). Det blir liksom litt i overkant når jeg ikke får temperaturen inne under 28'C og den oftest runder 30'C, selv om det jo er helt fantastisk å kunne være ute med lite klær, nyte sola og dra på byen! Ja, for det har nemlig jeg bedrevet de siste ukene. Jeg har vært på byen. C. er sannsynligvis en av de aller kuleste menneskene jeg kjenner, og jeg elsker å være sammen med henne. Sammen er vi DYNAMITE!.. eller noe.

Det er litt merkelig, jeg har aldri latt meg fascinere av byen, drikking, grøftefyll og den slags aktiviteter, men de siste ukene har vært helt herlige. Jeg tror jeg hadde glemt hvor mye det faktisk betyr for meg å se folk, å være sosial, å oppleve de små tingen som gjør at jeg føler at jeg lever. Jeg er ikke skapt til å sitte inne i en leilighet og glo i en vegg dag ut, og dag inn. Grøftefyll kommer likevel aldri til å havne på listen min over ting som må oppleves før jeg dør, men jeg må vel være ærlig nok til å innrømme at forrige helg ble litt i overkant fuktig for min del. Angivelig har jeg utført et hederlig forsøk på å bli verdensmester i å kjøre elektrisk rullestol med lukkede øyne, selvproklamert sådan, og jeg tør påstå at jeg lykkes. La meg bare si at planen om å dra ut igjen på lørdag fremsto som den verste idéen noensinne, og formen hadde ikke vært verre om jeg hadde kjørt Tusenfryds SpeedMonster i en hel dag. Likevel ser jeg frem til hver eneste bytur, og allerede førstkommende torsdag er det ut igjen. På torsdag skal jeg nemlig feire bursdag igjen, for tiden står jo ikke stille og jeg blir ikke yngre. Hipp hurra for meg. Whatevs.

Ranheim by NightSolnedgang på Ranheim, 6. juli 2014

Photo(s) © Shamini Thevarajah 2014

28Jun/142

Tungsinn

Siden mamma sendte meg en SMS her i forrige uke for å spørre om jeg hadde det bra, på grunnlag av at hun hadde lest de siste innleggene mine, er det kanskje på sin plass å understreke at jeg faktisk har det bra. Bra er relativt. Egentlig. De to siste innleggene mine kan kanskje virke i overkant negative, men innimellom føles det som om at jeg ramler ned i ei dump, og sinnet blir mørkere. Hodet blir fullt av tanker jeg ikke helt klarer å få tak i, og jeg føler meg stresset og nedstemt uten å kunne sette fingeren på det hva det egentlig er som plager meg.

I forrige uke var det å la blikket vandre ut vinduet er rimelig deprimerende, og da kommer tungsinnet snikende. Hva de mørke tankene omhandler varierer endel, og akkurat nå er det tanker jeg vet ikke har rot i virkeligheten, noe som gjør det hele ekstra frustrerende. Irrasjonell frykt, redsel. Nattetimene er de beste, da kan jeg på en måte bortforklare at det er mørkt, og når sola klarer å trenge gjennom skyene når den står opp rett noen minutter over tre, og leiligheten min fylles av sterke, gullfargede stråler - da klarer ikke lenger tungsinnet å klore seg fast, og jeg vet at dagen som kommer blir fin.

Andre ting bekymrer meg. Hele tiden. Jeg får liksom aldri en pause, og jeg får ikke puste. Egentlig burde jeg bare kaste hendene i været, puste dypt og drite i det uunngåelige som kommer, men det kan jeg jo ikke. Jeg må alltid sørge for å ha en plan, deretter en backupplan, og så en backupplan til backupplanen - i tilfelle det skjærer seg, noe det som regel gjør. Jeg er helt sikker på at jeg kunne hatt 50 ansatte, og likevel hatt problemer med å få hverdagen min til å gå opp og rundt. Ikke fordi jeg har udugelige assistenter - for det har jeg virkelig ikke - men fordi livet kommer i veien, på en eller annen måte. Enda godt jeg ikke er den som er kjappest med å kaste inn håndkleet ved første fartsdump.

La meg bare understreke at det å grine i fem timer i strekk, helt uten å ha sett onsdagsfilmen på TVNorge, ikke kan anbefales. Jeg tror dog det hjalp, på en måte, om man ser bort fra den dundrende hodepinen det hele resulterte i - trangen til å grine har iallfall ikke vært like overveldende de siste par dagene. Jeg tenkte bare jeg ville forklare. For de som undrer. Eg vet'kje.