dysfunksjonell.no
18Apr/160

En ting er helt sikkert..

..jeg er nøyaktig den samme jenta jeg var da jeg begynte å skrive i denne dagboka, uansett hvor hardnakket jeg forsøker å påstå noe annet.

Filed under: Heartbeats No Comments
14Apr/162

Ut i arbeid, NAV?

Det er ganske lenge siden jeg hadde artige historier om NAV å dele med dere, men i dag var jeg i telefonisk kontakt med dem i forbindelse med at jeg har søkt på skoleplass til høsten. Fra 1. januar 2015 ble uføretrygden skattepliktig, og jeg får 2000 kroner mindre per måned. Formålet med dette var at det skulle bli mindre 'attraktivt' å leve med trygd fremfor å jobbe, ikke at jeg personlig skjønner at dét skulle være attraktivt for noen. Greit nok. Så sitter jeg her da, med min skattepliktige uføretrygd og et ønske om å komme meg ut i jobb i stedet for å sitte hjemme, og gjør aktivt noe med det ved å søke jobber jeg ikke kvalifiserer til og å søke om høyere utdanning. Siden jeg mistet 2000 kroner i måneden må jeg innrømme at det har vært tungt økonomisk å være meg, for den månedlige utbetalingen strekker ikke til og det sliter. Regninger øker, det kommer nye utgifter til som følge av at jeg eier leilighet, og månedssummen er fortsatt den samme - og 2000 kroner mindre enn for litt mer enn et år siden. Jeg vil gjerne jobbe. Jeg vil gjerne bidra i samfunnet. Jeg vil gjerne tjene pengene mine. Likevel gjør situasjonen min det vanskelig å studere over tid, og vis meg en arbeidsgiver som vil ansette en arbeidstaker på lykke og fromme?

På grunn av dette ble jeg også usikker på om det faktisk vil la seg gjøre å studere, da både semesteravgift og studiemateriell må betales, og jeg pga. min situasjon trenger en laptop for å ta notater fra forelesninger - så jeg bestemte meg for å kontakte NAV for å høre om de kunne gå inn med en eller annen form for støtte, siden de jo ønsker folk ut i arbeid.

Hva tror du jeg fikk til svar? Siden jeg er ufør har jeg ikke krav på støtte av noe slag, for uføretrygden min skal dekke alle slike ting. At jeg har et ønske om å komme ut i arbeid spiller ingen rolle, og om jeg ikke har råd til å studere - vel, så har jeg ikke det, og dermed har vi en vaskeekte Catch-22. NAV vil ha meg ut i arbeid, men de er ikke villige til å hjelpe meg med studiene, og dermed kommer jeg aldri til å komme meg ut i arbeid. Flott det, NAV. Virkelig logisk, og veldig hensiktsmessig.

Tagged as: 2 Comments
2Apr/162

Tilbake til skolebenken?

Det er tydelig at det har blitt en trend, for meg altså, å begynne innleggene mine med å konstatere at tiden går altfor fort, og at jeg suger når det kommer til å skrive noe som helst her.. så vi lar det ligge denne gangen. Jeg har klart å pådra meg en forkjølelse igjen, aner ikke hvor fra, for jeg har ikke akkurat frekventert på byen den siste tiden. Jeg er på dag tre, og er på ingen måte døden nær, så jeg forsøker å late som om at jeg egentlig er frisk og at alt er ved det normale. I går kunne jeg giftet meg med en pakke Paracet, for livet ble helt fantastisk når jeg rundt midnatt kom til å tenke på at kanskje en Paracet kunne fjerne feber, trykk i hodet, smerter i tenna, osv., og fikk dytta i meg en tablett. Så sånn er det.

Ellers har jeg fremdeles for få assistenter, og siden det hele tiden skjer noe, tviler jeg fremdeles på at jeg noen gang kommer til å få nok til å kunne ha en bekymringsfri hverdag. Selv om det er utrolig slitsomt å leve nærmest fra dag til dag hva assistanse angår, ble det litt lettere å være meg når jeg klarte å skyve det litt på avstand. Problemet er der, og det er overhengende stort, men det hjelper ikke å bekymre seg hele tiden. Virkelig ikke. Jeg har noen nye på gang, fler intervjuer, og jeg håper jo at ting skal bedre seg fremover, selv om jeg på ingen måte orker å ta gledene på forskudd.

Når det er sagt må jo minst én del av meg være voldsomt optimistisk på fremtiden, for i dag fikk jeg et innfall og sendte inn en søknad til Samordna Opptak. Kanskje det ble student av meg til høsten? Kanskje det er akkurat det jeg trenger for å bygge det sosiale nettverket jeg så gjerne vil ha. Jeg er en helt annen person i dag, enn jeg var da jeg kom til Trondheim i 2007. Vel, uansett, kryss fingrene for at jeg kommer inn, da skrives nemlig et nytt kapittel i et ellers ganske kjedelig liv!

18Feb/160

Refleksjoner

Oookei. Så har det plutselig blitt sånn at jeg får lyst til å skrive mer av å lese eldre innlegg? Sommerfugler i magen. Underlig. Noen innlegg får meg til å smile, får meg til å føle nøyaktig det jeg følte da jeg skrev det. Andre innlegg tvinger frem tårene, fordi jeg kjenner igjen følelsen av hjelpeløshet og fortvilelse. Tomhet. Angst. Ting jeg hadde glemt, eller kanskje fortrengt, kommer opp til overflaten igjen. Alt dette gir meg lyst til å skrive igjen, og kanskje.. det er det som skal til for at 2016 blir et bedre år for dysfunksjonell.no?

Jeg postet sykehusinnlegg nummer to før i dag, og la det ut på Facebook siden det var fler som var interessert i å lese historien min. Jeg har aldri lagt ut et eneste innlegg på Facebook for jeg på en måte føler at det slett ikke er alle der ute som trenger å vite at jeg 'blogger', eller å lese det jeg skriver om, selv om det på ingen måte er vanskelig å finne meg. Så ble innleggene delt da, og lest av enda fler. Det er nesten synd at de ikke viser meg fra min beste side hva gjelder skrivekunst, men jeg måtte bare få skrevet av meg dritten sånn at jeg kan legge oppholdet ved St. Olavs Hospital bak meg. Det er ganske skremmende at jeg nå sitter her og tenker at neste gang.. neste gang skal jeg heller la sykdommen gå sin gang, for jeg dør heller hjemme enn i en forjævlig sykehusseng, omringet av ubrukelige fagfolk som tilsynelatende heller vil se meg død enn levende. Kan hende det er å sette det på spissen, men det forandrer ikke hva jeg tenker og føler rundt den siste runden.

Jeg glemte dog å skrive at jeg har en fantastisk søster, som reiser fra livet og jobben sin for å ta vare på meg. En fantastisk mor, som lot pappa være hjemme med de firbeinte for å komme ned og være med meg, og min søster. Fantastiske assistenter som sammen klarte å løse omtrent alle problemer på jord, samtidig som mine firbeinte hadde det bra. Og for det skammer jeg meg. Det burde strengt tatt stått øverst i innlegget, for uten disse hadde jeg heller ikke klart meg. Jeg hadde ikke kommet meg hjem igjen.

Om du vil lese om min siste innleggelse ved St. Olavs Hospital ligger det første innlegget «Influensa 2016» her, og den andre innlegget «St. Olavs Hospital, et eventyr jeg kunne vært foruten» her.