dysfunksjonell.no
22Feb/152

Panini does drinking!

Etter en rimelig innholdsrik valentinshelg (uten valentin denne gangen) har jeg faktisk nok å skrive om til at jeg kunne gitt Iversen et fjortisfylleinnlegg, men jeg tror vel kanskje det er like greit å la akkurat det ligge (om du leser forbi nest siste avsnitt får du iallfall et glimt av fjortisfylla).

Fredagen begynte ganske tidlig med forberedelser til Fifty Shades of Grey-premieren, som vi hadde ventet på siden i november en gang. Ja, for vi klinket jo til med 200-kroners billetter til festpremiere med etterpåfest. Nå ble det riktig nok ingen etterpåfest på Studio 26, for selv om Studio 26 hadde bekreftet at det ikke var noe som helst problem med rullestol, oppdaget jeg fort at det ikke fantes muligheter for annet enn å sitte og blomstre midt på gulvet.

Jeg skulle jo ikke se Fifty Shades of Fucked Up. Jeg skulle ikke lese bøkene engang. Likevel satt jeg der da, oppspilt som få, og veldig klar for å se hvordan de hadde valgt å fortelle historien - for etter å ha lest de to første bøkene hadde jeg jo forventninger. Vent, hva?.. «Mr. Grey is ready to see you now», og dermed var det i gang. Jeg skal ikke skrive noen lang avhandling om filmen, men jeg skammer meg ikke over å si at jeg likte den ..selv om jeg ikke akkurat kan påstå at det var en bra film. Jeg var vel aldri spesielt imponert over at det var Jamie Dornan som fikk rollen som Mr. Grey, men jeg må nesten innrømme at han vokste på meg - og det at han er irsk er intet minus i min bok altså. Likevel virker det som om at jeg har lest helt andre bøker enn 'alle' andre, og sett en helt annen film, for da jeg forlot kinosalen var jeg faktisk trist. Jeg ser ikke dette misbruket, denne volden osv., som øyensynlig 'alle' andre ser. Jeg ser en flott mann, riktignok med endel issues, med seksuelle preferanser ikke alle andre deler - som møter en kvinne som, til tross for gjentatte advarsler og episoder, velger å gå inn i et forhold hun overhodet ikke er hverken klar for, eller komfortabel med. Uansett hvordan jeg vrir og vender på dette klarer jeg ikke se på Ana Steele som offeret her, og i stedet brister hjertet mitt for Christian Grey. Vel, nok om det.

Som sagt ble det ingen etterpåfest på Studio 26, uten at dét er synonymt med at det ble tidlig kveld. I stedet ble det sushi på SushiBar, D12 og Red Piano. Sånn egentlig burde jeg sikkert dratt hjem etter filmen, for jeg hadde nakkesmerter fra en annen verden, men som den trooperen jeg er putta jeg innpå en Ibux og senere ..fire tyrkere. La meg bare si at nakkesmertene forsvant. Og at jeg elsker Red Piano!

I etterkant fikk jeg høre et og annet om en boytoy, jeg hadde et telefonnummer i lommen, jeg husker at jeg gav telefonnummeret mitt til en fyr - som spanderte en tyrker på meg, jeg har et vagt minne av at ordene 'eg må gå no' ble hvisket inn i øret mitt, og etter smerten i armene å dømme har det visst godt hett for seg på dansegulvet. Hvordan jeg kom meg hjem er for meg et mysterium, jeg må ha vært rimelig ute å kjøre - bokstavelig talt - og jeg er rimelig sikker på at jeg hadde blitt kastet ut om jeg ikke hadde hatt en rullestol under ræva. Lørdag morgen var virkelig ikke noe å skrive hjem om. Det er lenge siden jeg har kastet opp etter en tur på byen, selv om jeg fortsatt er usikker på om det var sushien eller alkoholen, men herlighet.. for en fantastisk natt!

«Laters baby!», som Mr. Grey så passende ville sagt.

20Feb/151

Hvordan kan en leve uten tilstrekkelig inntekt?

Klokka er nesten to. Betongen utenfor vinduet mitt er våt av regn, og selv om dagen i dag har vist tegn til at våren er i anmarsj, er humøret labert. Om sant skal sies husker jeg ikke sist jeg fikk en god natts søvn, og det blir ikke denne natten heller. For jeg har betalt regninger, og saldoen som står igjen på brukskontoen er alt annet enn oppløftende.

Jeg var jo klar over at den økonomiske hverdagen min kom til å bli annerledes når de nye trygdereglene trådte i kraft fra 1. januar, men å skulle deale med 2000 kroner mindre i måneden er virkelig ingen enkel utfordring. Jeg skulle visst ut i arbeid, for å tjene de ekstra kronene jeg behøver for å leve. Ut i arbeid ja. Hvordan er det tenkt gjennomført? Hvor er alle arbeidsplassene som venter med åpne armer for å ønske meg, en rullestolbruker uten papirer på noe som helst vettugt, velkommen som verdsatt arbeidstaker? Jeg har forsøkt å skaffe meg jobb siden jeg gikk ut av videregående, uten hell. Jeg klarte å drive som selvstendig næringsdrivende i fem år, før jeg måtte avslutte det kapittelet også - fordi det koster å drive eget, og fordi en må ha en jævlig god forretningsidé for å komme seg opp og frem. De faste utgiftene for denne måneden er betalte, regninger forøvrig er lagt til forfall, og jeg har 1800 kroner igjen å leve for frem til neste utbetaling den 20. mars. Kan noen lære meg å trylle?

Det er nesten så jeg vurderer kronerulling, men å tigge om penger blir for dumt, selv for meg. Jeg trodde hverdagen skulle bli bedre med egen leilighet, med et voksende sosialt liv, men som det ser ut nå kommer økonomien min til å forhindre meg i å være den jeg ønsker å være - jeg har rett og slett ikke råd.

12Feb/150

Blaff fra fortiden..

Jeg leser bakover i bloggen min. Gjennom gamle, følelsesladde innlegg. Ord som en gang holdt på å drive meg fra vettet, ord som gjorde så uendelig vondt. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det, kan hende det bare er en form for selvpining. Likevel leser jeg bakover. Rynker pannen mens jeg leser. Husker tankene, følelsene så altfor godt. Jeg tar meg selv i å tenke at jeg skulle ønske jeg kunne skrive sånn som jeg en gang gjorde. Ord som gjorde inntrykk på folk. Ord som fortsatt gjør inntrykk på meg.

Jeg kjenner fortsatt sorgen, gleden, kjærligheten, frustrasjonen - og angsten. Den velkjente angsten. Jeg ønsker meg ikke tilbake dit, men likevel føles det som om at dagene flyter forbi uten innhold. Uten inntrykk. Jeg kunne gitt mye for å føle igjen, føle noe mer enn.. ingenting? Ting jeg hadde glemt, kan hende fortrengt, flyter opp til overflaten igjen. Hvor ble det av ambisjonene? Hvor ble det av drømmene?

Klump i halsen. En tomhet i mellomgulvet som ikke lar seg forklare. Som et slag i magen. Lykke som snudde. Følelser som forsvant. Tanker som ble dyttet lengst bak i hukommelsen, kun for å glemmes. Jeg leser fortsatt bakover, et virrvarr av bokstaver som sammen utgjør en suppe av.. det som engang var meg.

Hva skjedde egentlig?

7Feb/151

Gjesteblogg – Twitter killed the blog star

guestblogger-logo-3

Hallo alle sammen, det er meg igjen …

I desember 2012 startet jeg som gjesteblogger her, en fabelaktig karriere som varte i hele 30 dager, og resulterte i 4 bloggposter.

Dette ble tett etterfulgt av et bloggtørke på to år, før Shamini endelig klarte å mase seg til litt blogg-oppmerksomhet igjen. For å forberede meg til min comeback karriere (som er planlagt å vare i alle fall gjennom en hel bloggpost) leste jeg gjennom mine tidligere innlegg.

Om jeg må si det selv, så var det fire fantastiske innlegg. Flotte, humoristiske og lyriske poster om svært interessante emner. Jeg er rett og slett imponert!

Dessverre tror jeg min karriere som både morsom og interessant er over for lenge siden. I en verden hvor ingen har tid til en blogg, men forholder seg til tekstmeldinger (160 tegn) og twitter (140 tegn) er det en prøvelse i seg selv å skrive en lang og engasjerende bloggpost. Til nå har jeg sett en hel tv-serie, snakket litt med folk på facebook, sjekket været, sett ut vinduet på skyene som flyr forbi, og spist «second breakfast» mens jeg har skrevet.

Selv mine tidligere innlegg, hvor enn fantastisk de var, var vanskelig å komme seg gjennom uten å skeie ut i dagdrømmer. Det er på tide å innse fakta. Vi er alle diagnostisert med IADD (Internet Attention Deficit Disorder)

Det er ingen som lengre er i stand til å sitte ved en pcskjerm, et nettbrett eller en telefon og lese en hel avhandling. Jeg klarer kanskje 2-3 tweets om samme emne før jeg sporer helt av.
«Hvis blogg er for komplisert for det moderne mennesket, hva skal så ta over» spør du kanskje om? Vi har flere muligheter.

Twitter
15 juli 2006 så Twitter for første gang dagens lys, og ble umiddelbart avvist av meg. Jeg har flere ganger forsøkt lage meg konto, for så å følge forskjellige mennesker jeg tror vil skrive ting som engasjerer meg, og jeg ender alltid opp med en merkelig samling av dype politiske tenkere og komikere i feeden min, det er sjeldent jeg orker lese noe der inne, jeg har heller ikke skrevet noe der siden atten-hundre-og-brødmangel. Jeg har i 7,5 år påstått at Twitter er en døgnflue, og jeg står ennå fast ved det. Bare gi det 10 år til, og det er nesten ingen som bruker det lengre.

Youtube
Selv om jeg har problemer med å lese lengre tekster går det helt fint å se videoer på Youtube. Det starer ofte med at jeg setter meg ned for å se en video om hvordan man for eksempel kan knyte skolissene sine raskere, og ender opp med at jeg fire timer senere ser en video om hvordan man kommuniserer med en sjiraff.

Dessverre har det seg slik at jeg har verken utseende eller stemme til Youtube, og må derfor forholde meg til det skriftlige media.

Tegneserier
Nyhetene i det siste har fortalt meg at tegneserier ikke er nært så trygt som man skulle tro det var. Holder meg fint unna dette.

Jeg tror nok dessverre vi må konkludere med at video killed the radio star ... internet killed the video star ... Youtube killed the video star ... Twitter killed the blog star.

Så hva gjør vi nå? Forslag?

Tagged as: 1 Comment