dysfunksjonell.no
4Dec/190

4. adjektiv: “Varm”

Det er i grunn ikke mer å si enn at det er alt annet enn varmt i Drammen!

Egentlig føler jeg at dette er noe jeg burde gjort skikkelig research på før jeg valgte å flytte akkurat til Drammen, jeg er jo ikke akkurat kjent for å være det varmeste mennesket i verden, kroppstemperaturmessig. Det gjør jo at det er vanskelig/utfordrende å bevege seg utendørs for tiden, og at jeg derfor stort sett velger å holde meg inne i varmen.

I kveld bestemte jeg meg for å gjøre noe nytt og valgte å sette kursen mot Haandbyggeriet og Skur 4, som jeg hadde vært i kontakt med på forhånd for å høre om stedet var rullestolvennlig. Jeg er ikke den store ølhunden, men det er jo morsomt å prøve slike lokale ting og de har jo noen spennende stouts under beltet som er verdt å teste ut. La meg bare si at det ble en mindre varm opplevelse. Først og fremst måtte jeg busse til en helt ny side av Drammen, og hoppe av på en holdeplass kalt noe så underlig som Rundtom. For meg føltes det som å stå midt i ingenmannsland selv om jeg selvfølgelig overdriver, men når det er mørkt og ikke spesielt varmt ute... og slett ikke noe Haandbryggeriet eller Skur 4 å se, så begynner man jo å lure. Jeg forsøkte å bruke GPS-en, som insisterte på å sende meg ut i ei grøft, så til slutt bestemte jeg meg for å ringe Skur 4 og be om hjelp til å finne frem. Siden jeg på det tidspunktet var alt annet enn varm og fingrene ikke fungerte optimalt, ba jeg assistenten min om å ringe for meg, noe som ble en mindre hyggelig opplevelse. Først fikk vi beskjed om at dersom vi hadde problemer med å finne frem, så burde vi nok ikke ha drukket så mange øl, for så å bli fortalt at det ikke var komplisert å finne frem - noe det jo var, ellers hadde vi da vitterlig ikke ringt - og deretter "jævla fittetryne" før vedkommende la på. Ikke akkurat det man kan kalle en varm velkomst, selv om Hans som betjente baren gjorde stemningen bedre enn den var da vi endelig fant frem.

Hittil har jeg skrytt både Drammen og Oslo opp i skyene for å være langt varmere, mer inkluderende og hyggeligere enn det Trondheim har vært for meg, men denne opplevelsen var hverken varm eller hyggelig for noen av oss.

3Dec/190

3. adjektiv: “Sta”

Litt sånn i farvannet av gårdagens innlegg burde det egentlig være grei skuring å skrive noe som inneholder dagens adjektiv, men det ble i grunn vanskeligere enn først antatt. Riktignok er adjektivet inspirert av en sta liten frøken som ikke hadde lyst til å legge seg, men jeg har jo ingen slike i livet mitt å skrive om. Men tilbake til forrige adjektiv. I tilfelle det ikke kom godt nok frem i forrige innlegg er det jo ikke til å stikke under en stol at jeg er så sliten at jeg knapt vet hvem jeg er lenger, og egentlig har gitt opp for lenge siden. Og det er her dagens adjektiv kommer inn i bildet, for dessverre (?) er jeg for sta til å gi opp.

Prosjekt Drammen ble jo til nettopp fordi jeg er sta. Fordi jeg visste at den eneste måten å komme meg ut av Trondheimsgrøfta på var å komme meg vekk derfra, og valget falt på Drammen. Hadde jeg ikke hatt denne voldsomme staheten i meg, så hadde jeg nok ikke sittet her i dag. Jeg hadde trolig ligget seks fot under torva, eller kanskje vært spredt utover en bardisk i Dublin... Uansett, jeg er sta. Takk Gud for det, eller noe.

Normalt sett er det en jo en velsignelse å være sta, for det gjør at jeg setter meg mål jeg realistisk sett ikke burde klare å oppnå. Det gjør også at jeg gjennomfører det jeg har satt meg fore, fordi det ikke er et alternativ å feile. Jeg har tross alt sett Døden i hvitøyet mer enn én gang, og jeg sitter her fortsatt som det sta eselet jeg er.

Jeg sier det ganske ofte, om konseptet BPA og assistanseordningen hadde fungert rundt meg, så hadde livet mitt vært ganske fint og problemfritt. Jeg har aldri hatt problemer med situasjonen min, og det har ikke forandret seg gjennom årene. Jeg blir ikke lenger sint av å få høre at det kun er jeg i hele Norge som har problemer, at det er jeg som er vanskelig eller ei drittkjerring, for jeg vet jo at det ikke stemmer. Jeg er sta, ja, men enkelte ting kan jeg faktisk forvente av de som får betalt for å være mine armer og bein. Mennesker generelt har problemer med å innrømme sine egne feil, og da er det så uendelig mye enklere å bare skylde på meg - og andre i samme situasjon som meg - for at jeg ikke aksepterer at man istedenfor å ta ansvar for seg selv, jobben sin og å lære seg arbeidsoppgavene sine.

Jaja, hvis det å være sta er det som gjør at jeg klarer å holde hodet såvidt over vannet, nok til at jeg får puste, så tenker jeg at det er en egenskap jeg bør holde fast i.

2Dec/190

2. adjektiv: “Sliten”

André traff virkelig spikeren på hodet med dagens adjektiv, for er det noe jeg er, så er det sliten. Så uendelig sliten av å skulle være det supermennesket alle tilsynelatende forventer at jeg er.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har fortalt meg hvor sterk jeg er, jeg som takler alle utfordringene Universet kaster på meg. Det gjør meg ikke sterk, jeg har et sterkt overlevelsesinstinkt. Det er to forskjellige ting. Jeg gjør bare det jeg må for å ikke gå til grunne, for å overleve. Jeg er sliten av å kjempe, sliten av å prøve å holde hodet over vannet og konstant gispe etter luft, sliten av å hele tiden sette meg selv til siden og tilpasse meg andre, sliten av å indirekte høre hvor mange problemer jeg steller til for folk rundt meg.

Jeg har en lungekapasitet på tragiske 16 %, eller iallfall var den det sist gang den ble målt for to år siden, som gjør at jeg er sliten før jeg har startet dagen. Jeg har en kropp som på generell basis ikke samarbeider, slett ikke på denne tiden av året, og som muligens er noe overarbeidet etter mange store oversettingsoppdrag. I tillegg til de vanlige smertene jeg "ikke kjenner" fordi jeg har blitt vant til dem, må jeg også forholde meg til de smertene som kommer i farvannet av opplæring av assistenter - og jeg er psykisk sliten av å hele tiden måtte planlegge hver minste lille greie, ikke bare for meg selv, men også for de rundt meg. Jeg er sliten av å hele tiden skulle intervjue, ansette og lære opp nye assistenter, for jeg ser liksom ikke enden på det. Jeg er sliten av å ikke kunne fokusere på meg selv, og bare meg selv for en liten periode, og det tar luven av meg.

Drammen er en ny start, et nytt kapittel, men det å skulle bygge opp en assistanseordning fra scratch er sannelig ingen enkel jobb og brorparten av jobben må jeg gjøre selv. Alene. Likevel virker det som om at jeg ikke har lov til å være sliten. Det forventes ting av meg som jeg ikke tror et såkalt normalt menneske hadde klart hver eneste dag, hele året, og jeg føler meg ikke som en kvart versjon av det engang.

Jo mer andre spiser av meg, jo mindre er det igjen til meg selv. Jeg trenger en pause, for når hode og kropp til slutt ikke klarer å være sliten mer og kortslutter... hvem skal være supermenneske da?

dagens whisky: single minded speyside 24 douglas laing

1Dec/190

1. adjektiv: “Morsom”

André sa ja til å være kalendermakker, og dermed blir det adjektivkalender i år igjen. Så morsomt, i anledning årets første adjektiv. Muligens ikke det morsomste ordet å begynne kalenderen min med, men i år skal jeg jammen fullføre kalenderen med glans. For tenk.

Sånn helt ærlig er det ikke spesielt morsomt å være meg akkurat nå. Tiden har plutselig fått på seg sjumilsstøvler og jula nærmer seg med stormskritt. Alle som kjenner meg vet jo at jeg ikke har jula som favoritthøytid, uten at det ligger noen tåredryppende historie bak, det er bare den tiden på året det er vanskeligst å få assistansen til å funke og den er gjerne også krydret med sykdom. Og så morsomt som jeg hadde det i løpet de tre første månedene av 2019, ønsker jeg all sykdom dit pepperen gror. Jeg har en morsom bukett med assistenter på tur inn, men det å organisere opplæring er pokker meg en heldagsjobb. Jeg drister meg til å sende noen tanker i retning Høyere Makter med et ønske om at dette knippet fungerer og blir værende på ubestemt (lang) tid.

Om skjebnen er på min side, så ser det ut som at desember kommer med... besøk? Vi vet jo alle at jeg er naturlig skeptisk til det meste, at jeg ikke tror på noe som helst før jeg faktisk ser det, men en og annen sommerfugl har meldt sin ankomst til tross for at de burde vært i dvale på denne tiden av året. Jeg hadde en svært lite morsom drøm i dag tidlig, om dette besøket. Jeg drømte at når han endelig kom var klokka var mye mer enn den skulle vært, og at han bare måtte snu. Jeg fikk ikke klem engang. I det han skulle dra så han at en annen kompis holdt meg i hånden, og ble helt knust fordi han trodde at jeg hadde løyet for ham. Våkna med en skikkelig ubehagelig følelse, og det var overhodet ikke morsomt. Det hadde jo selvfølgelig vært ekstra morsomt om jeg hadde vært ferdig med opplæring av iallfall noen assistenter før jeg får besøk, men det tror jeg skal holde hardt.

Vinteren i Drammen har så langt ikke vært spesielt morsom. Jeg har bodd i nærheten av en elv før og visste at det gjør minusgradene ekstra kalde, men det hadde jeg tilsynelatende fortrengt eller glemt. Godt jeg har mange gode whiskyer på hylla, det gjør vinteren mye morsommere og varmere for min del.

I morgen blir det nok litt morsommere å være meg, for da kan det hende at Mr. Postman kommer innom på et etterlengtet besøk. Sannsynligvis må jeg hente pakken selv, noe som på ingen måte er like morsomt som å få pakker på døra, men likevel. Pakke! Pakke! Det kan også hende at Mr. Postman kommer innom med noe annet morsomt på torsdag, men jeg stoler ikke helt på at posten går som den skal mellom Junaiten og Norge på denne tiden av året. Dessuten skal jeg til Oslo igjen i morgen, det har nesten blitt fast praksis på mandager, og det er alltid morsomt for det innebærer whisky med flotte mennesker.

Riktig god 1. desember, og tusen takk, André!

dagens whisky: glenfiddich malt master's edition