dysfunksjonell.no
31Jan/164

Influensa 2016

Tre meg på foten og kall meg en støvel. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde influensa (altså ekte influensa, ikke en kraftig forkjølelse), men mandag 11. ble jeg altså nødt til å ta meg ned til legevakten da jeg fikk feber som lyn fra klar himmel. Ikke vet jeg hva som skjedde, men jeg er jo i grunn glad for at jeg ikke la meg til å sove slik jeg hadde tenkt - for uttrykket på turnuslegen som etter to febermålinger kunne meddele at jeg hadde 41,4 var ganske ..interessant. Tror han syns det var beundringsverdig at jeg satt oppreist og snakket med ham enda, for jeg burde vel strengt tatt vært nesten død på det punktet. Vakthavende lege fikk det veldig travelt, og hadde ikke tid til å besvare spørsmålene mine fordi hun ville ha meg på antibiotika snarest pga. mistanke om blodforgiftning. Akutten og innskrivingen på St. Olavs hadde det derimot på ingen måte like travelt som de på legevakta, så det gikk mange timer før jeg ble satt på medisin overhodet, og tålmodigheten min rant ut omtrent like fort som feberen steg.

Siden jeg har ligget på St. Olavs før, og vet at sengene deres er helt forjævlige, ba jeg om å få en skikkelig seng helt fra jeg kom inn på legevakta og ble forsikret hele veien om at jeg skulle få det. Jeg måtte bare si fra når jeg kom til avdelingen, det var ikke noe problem. Klok av skade sa jeg fra på alle poster jeg var innom, og beskjeden var den samme; det er ikke noe problem, skikkelig seng skulle være klar når jeg kom til rett avdeling. Så begynte helvetet da.. for ikke fikk jeg seng. Nei, det hadde de ikke på Infeksjonsavdelingen, og det kunne de heller ikke skaffe. Feberen var fortsatt høy, jeg hadde forferdelige febersmerter i hele kroppen, og jeg gråt av smertene senga jeg lå på påførte meg på toppen av alt sammen. Joda, det fantes andre senger på andre avdelinger, men de lånte dem ikke ut. Jeg gråt fortsatt.

I dag sitter jeg her da, foran PCen min og lurer på om jeg har mistet den lille styrken jeg hadde i armene permanent? Å skrive på tastaturet sliter meg ut, fingrene mine er mørkeblå og bare det å være borti noe sender smerter nedover ryggraden. Hendene og armene er fulle av stikksår. Jeg har sprukne blodårer som gjør det umulig å ta meg i hendene, for den minste berøring får tårene til å sprette - sprukne, fordi sykepleierne som skulle passe på veneflonen og det jeg fikk inn i årene ikke gjorde jobben sin.. smerter, fordi jeg måtte ha tilskudd av kalium hver gang jeg fikk tilskudd av væske som skyllet ut det jeg hadde av kalium i kroppen. Og konsekvensen av det var at nivået brått var så lavt at jeg var minutter unna hjertestans, om jeg ikke fikk enda mer kalium. Vet du hvordan kalium føles? Nei? Som om at armen din brenner innenfra. Tydeligvis et totalt ukjent begrep for de aller fleste sykepleierne på Infeksjonsavdelingen, som stadig lurte på om jeg hadde 'vondt i veneflonen'.

.. Det kommer mer.

31Dec/150

What did 2015 bring?

Så er det atter en gang på tide å skrive om året som har gått, mens rakettene smeller av i tide og utide, fem og en halv time for tidlig. I år som i fjor. Denne gangen har jeg sendt vekk min skuddredde lille Cudaball, så han koser seg på landet hvor han ikke behøver være redd for tredje verdenskrig har satt i gang over hodet på ham. Selv har jeg ingen planer om fest, og sitter hjemme foran dataen mens vinden rister i husveggene.

Jeg har vel ikke vært like flink til å blogge som jeg hadde ambisjoner om, men det har iallfall blitt bedre - og det er jo i det minste noe med hele 49 innlegg i år. Mellom alle disse punktene har det vært en hel del alkohol, høy partyfaktor, noe klining, og ellers hendelser som egner seg bedre som falmende minner enn forevigelse på Internett. Mange fler innlegg har blitt skrevet, men ikke alle har blitt publisert.. og noen er bare for mine øyne.

Jeg har endret meg mye i løpet av 2015, kan hende på både godt og vondt, men jeg velger å kalle det en positiv utvikling. Jeg har blitt kjent med mange nye mennesker, jeg har opplevd mye bra og noe dårlig. Jeg blir fortsatt forundret over hvor hjernedøde enkelte mennesker er, og likedan hvor fantastiske andre igjen kan være. Jeg gleder meg over de små tingene, og tror vel bestemt at 2016 blir et bra år.

  • 2014 startet jeg med å innse at jeg nok kunne legge sminkebloggingen på hylla, noe som var veldig vemodig da jeg ble nødt til å vinke ufrivillig farvel til nok en av mine store lidenskaper.
  • Etter mye om og men svelget jeg et par prinsipper, og bestemte meg for å likevel lese «50 Shades of Grey»..
  • ..og fikk en splitter ny Kindle Paperwhite i julegave av mamma.
  • Voksenpoengene rullet på når jeg anskaffet meg starten på et skikkelig servise, og dessuten lameller foran vinduene!
  • Min kjære venn André gjenopptok gjestebloggingen for en kort periode.
  • Min poetiske side ble fremtvunget av regjeringens bestemmelser om å skattelegge uføretrygden, som førte til en real knekk i økonomien min.
  • Jeg var på kinopremieren av «50 Shades of Grey», drakk meg dritings på tyrkere og kasta opp i senga..
  • Jeg traff Prepple Houmb, og Viktoria Winge sa jeg hadde kule tatoveringer.
  • Mangelen på assistenter hold på å ta knekken på meg.
  • Deretter holdt ignorante og ubetenksomme folk å ta knekken på meg.
  • Jeg startet på mitt største tatoveringsprosjekt hittil!
  • Jeg traff Jan Thomas!
  • En barndsomsdrøm ble sann da jeg fikk oppleve Roxette live.
  • Så tatoverte jeg meg igjen, denne gangen på sleeven min - og fikk shoutout av selveste Mika Liias!
  • Årets EU-kontroll gikk over all forventning, og jeg hadde en fantastisk uke hjemme i nord.
  • Med Filofax, og senere Gillio, som ny lidenskap blomstret kreativiteten.
  • Jeg ble 36 år, forelsket meg i en sveitser, og klina så heftig med en 23-åring at leppa sprakk. på samme helg.
  • Jeg ble nostalgisk..
  • ..og handla sminke igjen.
  • Så fikk jeg æren av å oppleve Nightwish fra første rad, og hadde sviende kinn i tre hele dager etter pyroen!
  • Chippendalesgutta var minst like sexy som i 2014, og også i år ble det et kyss eller tre.
  • Jeg bestemte meg omsider for å oppgradere til en iPhone 6S.
  • Jeg møtte en spesiell en..
  • Morten Abel spilte i Olavshallen, og hadde med seg en dritsexy mann fra andre siden av dammen!
  • Min indre gangster gav seg til kjenne, og jeg kjøpte meg Timberlands.
  • Jeg dro på Samfundet for å se InFlames, i god tro om at jeg ville få bedre behandling enn sist.. bare for å innse at jeg ikke kommer til å bruke en eneste krone mer der noensinne.
  • Halloween ble feiret på D12 også i år, denne gangen utkledt som hunndjevel - angivelig veldig passende.
  • Etsy-butikken min så dagens lys!
  • Jeg hadde oppturer, og tilsvarende nedturer.
  • Jeg gjorde et oppriktig hederlig forsøk på å blåse liv i adjektivkalenderen..
  • For fjerde gang kunne jeg oppleve DumDum Boys live, som holdt en helt fantastisk konsert på Byscenen. Evig fan!
  • Årets siste konsert ble med BigBang, som overrasket voldsomt med en heidundrende musikkopplevelse.
  • På årets siste tirsdag ble det altfor mye whiskey i glasset, og dagen derpå ble en real utfordring.

New Years Eve

Ønsker dere alle et fantastisk nyttår! Måtte 2016 bringe mer glede, mer alkohol og fler nye venner. Vær forsiktige, og hold dere trygge.

Photo: New Year's Eve

28Dec/150

Pulesveis på morran..

I dag stod jeg opp med pulesveis på venstre side, og konklusjonen til mine to assistenter var at jeg måtte hatt en heftig våt drøm. Jeg, som kanskje er den som ligger roligst i verden om natta. Jeg kan dog med hånden på hjertet sverge på at jeg ikke aner hva som har foregått, for jeg drømte bare at jeg skulle gifte meg en en kjekkas jeg aldri har sett før. Eller.. det sies jo at man har møtt alle man drømmer om på et eller annet tidspunkt, men jeg kan ikke si at jeg har sett ham før. Uansett, det eskalerte kjempefort, og det ble bare større og større for han var utrolig romantisk og ville at det hele skulle være perfekt. Jeg tror ikke engang han rakk å bli ferdig med disse store gestene sine før jeg ble rykket ut av søvnen!

Alt denne hjernen skal finne på..

25Dec/150

Plutselig var jula ..over?

Første juledag, og frustrasjonen er på topp. Virkelig, på topp. Jeg hadde en kjempehyggelig kveld i går, sammen med familien til ene assistenten min - vi spiste nydelig pinnekjøtt, og koste oss til klokka hadde passert midnatt. Jeg tok meg én øl, riktignok en Brooklyn Black Chocolate Stout med en alkoholprosent på 10, og ble svært pratsom utover kvelden. Ikke for at jeg er direkte lavmælt til vanlig, men alkohol hjelper ikke på akkurat. Jeg fikk til og med tre gaver (hjemmelagd rom/cassis-likør, en tangle teezer og verdens kuleste gryteklut), og penger fra mamma og pappa til julemat og denslags - og med det tenker jeg vi sier at jula 2015 er over.

Frustrasjonen ja. Herrejesus. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om det, men så fant jeg ut at jeg ikke kunne skrive om det likevel. Jeg sitter her, i Trondheim, og river meg i håret. Over 'a certain someone'. Joda, den samme som sist. Og gangen før det. Den 'certain someone' som jeg skulle glemme. Hadde glemt. Jeg river meg i håret fordi jeg er her, og ikke der - eller fordi han er der, og ikke her? Ikke fordi det betyr så jævla mye sånn egentlig, men fordi jeg hater å ikke ha svar på ting. Jeg hater å tenke 'hva om'. Dette har jeg snakka om før. Utallige ganger. Og når det blir utvekslet ord og setninger, som egentlig bare setter alt fullstendig på hodet.. og jeg mister enda mer kontroll på situasjonen, da aner jeg ikke hvordan jeg skal håndtere det. For egentlig vet jeg at jeg ikke kan gjøre noe som helst. Bare sitte her. Og vente. Kanskje håpe litt, sånn innimellom. Eller glemme.

Se for deg at jeg er en heliumballong. En sånn som man gjerne ser på 17. mai, i andre enden av en lang snor. Et barn slipper snora, og ballongen flyr mot skyene. Se for deg at jeg er den ballongen. Han er den som griper fatt i snora akkurat før den forsvinner ut av rekkevidde, høyt, høyt opp på himmelen. Han er den som holder i snora med et fast grep. Han er den som sørger for at ballongen ikke forsvinner. Han er den som ..gjorder meg. Jeg har alltid trodd at det er en grunn til at ting skjer. Jeg har alltid trodd at det er en mening med alt. Jeg har vært nødt til å tro det, mange ganger som en ren overlevelsesteknikk. Teit, jeg vet. Da jeg møtte ham gjorde jeg noe jeg normalt aldri gjør, noe som er helt i mot mine prinsipper. Det jeg gjorde førte til at jeg ble kjent med ham. En direkte konsekvens. Og selv om jeg innimellom angrer på at jeg gjorde det jeg gjorde, nettopp fordi konsekvensen ble det den ble, så kan jeg ikke unngå å tenke: «hvorfor ble det egentlig sånn? Hva fikk meg til å gjøre det jeg normalt aldri ville gjort? Skulle jeg treffe ham?». Og mens jeg skriver dette konkluderer jeg med at jeg må legge dette vekk. Jeg må slutte å tenke på det. Det som skjer skjer, uansett hvor mye - eller hvor lite - jeg tenker på det. På ham.

Er det sånn 2016 skal bli?