dysfunksjonell.no
1May/154

Week 17

Apparently I've gone all quiet on you again, but hey.. there's aaalways a reason, and I've just had too much crap on my mind. Quite frankly I don't even care that I'm typing up this in English, which says it all, no? It's not like I'm not doing anything. Hanging around, glaring at the walls. No, I'm actually busy doing things, living life, enjoying myself in-between battles. And this tagging business is driving me crazy as well. Bloody tags.

I've decided to add a photo of my week 17 in my Gillio, just to illustrate that I actually have a life, because I do. Have a life, I mean. Please ignored the smudged entries. Recently, like the past ..eight months or so, it's consisted of going out partying, going to Starbucks for a grande Toffeenut Latte - I even made it to their «Wall of Awesomeness», working and worrying, sulking, drowning myself in self-pity, planning and so on. Kinda miss my makeup though, so I need to plan a way to implement makeup in my life again.

I just interrupted my own train of thoughts, so now I'm not even sure where I was going with this, but at least you know that I'm alive. I've been living here for a little over a year now, in my own little apartment in Ranheim. A tiny little milestone actually, as this is the first place I've owned on my own, and I totally forgot to celebrate the anniversary. Still as hopeless as ever. I've finally managed to hang the lamellae I purchased last year, so now I have the luxury of privacy too.

And as it turns out, big sisters are a blessing. I kinda forgot that she's some kind of financial genius, but when I realized I had to do my taxes - late as ever - I asked her to double check it for me. She kindly did, and now it turns out I've paid way too much in taxes for the first four months of 2015, which means I'll receive a sweet sum of cash next year - and that I'll be able to go back to living for the rest of the year. Hallelujah!

Photo(s) © Shamini Thevarajah 2015

3Apr/152

Tenk deg om. TENK deg om.

♫ now listening to: Snow Patrol - Chasing Cars

Så sitter jeg her da, med jordbærte i koppen og et akutt behov for å tømme hodet for tanker. Tanker som driver meg fra vettet. Jeg har jo som kjent vært mye på byen de siste ..åtte månedene, og jeg har opplevd litt av hvert. På sett og vis har disse byturene vært bra for meg. Jeg har lært meg å gi faen, lært meg å ha det gøy uavhengig av hva andre tenker og jeg har opplevd ting jeg ikke ville vært foruten. Dessverre har de samme byturene også ført til at jeg har begynt å tenke tanker jeg kanskje ikke burde, og tvilen slår rot som graver seg dypere og dypere for hver gang jeg er ute.

Enkelte ville vel kanskje kalle det et luksusproblem, men jeg kan ikke skjønne hvorfor du skal flørte med andre om du har dame. Nå kan det selvfølgelig hende jeg legger altfor mye i det som skjer, man skal jo tross alt ikke ta en bytur spesielt seriøst, men jeg må innrømme at jeg syns det er kjipt å få oppmerksomhet fra deg når motivasjonen helt tydelig er å gjøre meg en tjeneste. Det er nemlig ikke spesielt oppløftende å oppleve at du viser meg oppmerksomhet, gir meg telefonnummeret ditt, kysser meg, flørter og virker oppriktig interessert, når det etterpå viser seg at du bare mente å være hyggelig og til og med har ei som venter på deg hjemme. Jeg vet ærlig talt ikke hva du tenker, om du tenker overhodet, men konsekvensen er at jeg tviler mer og mer på folks oppriktighet, og dermed også på meg selv.

Misforstå meg for all del rett. Jeg er ikke ute for å finne meg kjæreste, en å gifte meg eller stifte familie med, jeg er ute for å ha det gøy - men dersom jeg viser deg oppmerksomhet, så er det fordi jeg liker deg. Hadde det vært greit om du hadde sittet alene i et hjørne, og jeg åpenlyst hadde flørtet med deg, for så å fortelle deg at jeg gjorde det for å være hyggelig? At jeg egentlig ikke mente noe med det? Nei? Nei. Vet du egentlig hvor sårende det er? Hvor mye det svir?

Hvordan skal jeg glede meg over de ekte øyeblikkene, når jeg hele tiden drar dem i tvil fordi jeg ikke klarer å stole på at de faktisk er genuine? Hva om jeg skusler bort en sjanse fordi du har fått meg til å tvile på alles intensjoner, fordi dine handlinger gjør at jeg ikke klarer stole på noen? Jeg trenger ikke medlidenheten din, for selv om jeg tviler må jeg tviholde på håpet om at det finnes fler der ute som faktisk liker meg, som har lyst til å bli bedre kjent, som kysser meg fordi han har lyst. Intensjonen din var kanskje god, kan hende det at du ville få meg til å føle meg bra gjorde at du følte deg selv bedre? Konsekvensen er dog en ganske annen, den knekker meg.

1Apr/151

Ordner det seg aldri?

Det går mot sommer. Dagene raser avgårde, og jeg syns stadig vi starter på en ny måned. Er det meningen at tiden skal gå så fort? Jeg stresser. Av en eller annen merkelig grunn har jeg trodd at dette med assistanse var noe som skulle ordne seg etterhvert. Noe som skulle bli stabilt, og relativt problemfritt. At hverdagene liksom skulle begynne å gå av seg selv. Sånn er det jo overhodet ikke. Akkurat når jeg tror at ting er i ferd med å ordne seg, så kommer oppsigelsene jeg ikke helt forventet og atter en gang sitter jeg fast i synkemyra. Og det på samme tid som jeg må godkjenne ferieønsker for juni-august. Jeg stresser. Nå har det snart gått to år, og jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal få endene til å møtes, hverken på den ene eller den andre måten.

Jeg skjønner iallfall at de planene jeg hadde for sommeren bare er å glemme, og det føles ikke så veldig bra egentlig. Jeg hadde sett frem til å ta en tur sørover for å treffe venner, og slappe av litt igjen, men det er ikke gjennomførbart. Å leve på halv åtte er ikke noe jeg unner noen.

I dag la jeg ut en ny stillingsannonse, så får vi se hvor mange søkere jeg får denne gangen. Jeg trenger folk, gode assistenter, men folk flest skjønner ikke hvor mange faktorer som spiller inn for at man kan begynne å jobbe her. Jeg kan ikke ansette hvem som helst, det må klaffe, man må ha egenskapene som trengs, og så er det jo endel andre ting som spiller inn. Det er som et puslespill med 1000 brikker, kastet utover en stue, og jeg skal finne alle brikkene som danner bildet igjen.

17Mar/150

Protected: Hva faen er det som skjer?

This content is password protected. To view it please enter your password below:

Filed under: Party (NO) No Comments