dysfunksjonell.no
6Dec/160

6. desember: “Converse”

I sensommer fikk jeg en bestilling på ti par ulike heklede babysko, blant annet de som skal forestille små Converse. Jeg rakk ikke bli ferdig til fristen, hadde tre par igjen, og vedkommende valgte å kansellere bestillingen. Det var litt kjipt siden jeg hadde fått forskuddsbetaling, men det er ikke alltid jeg orker å hekle og jeg må være forsiktig sånn at jeg ikke pådrar meg senebetennelse. Shit happens.

Uansett, jeg tenkte jeg skulle legge ut parene jeg hadde gjort ferdig på Facebook for å se om kanskje noen kunne bruke dem som julegaver - og i går kveld fikk jeg omsider gjort det. Suksess! Jeg solgte to par nesten umiddelbart, og deretter to par til, mens det siste ble reservert. I tillegg fikk jeg en bestilling litt frem i tid på ytterligere et par, og må si jeg syns det er kjempegøy at folk liker det jeg lager. Kanskje jeg må legge ut bilder av vottene jeg lagde for et par uker siden?

Photo(s) © Shamini Thevarajah 2016

5Dec/160

5. desember: Migreneanfall

Det er ikke ut som det blir noen adjektivkalender i 2016, så jeg tenkte vel heller at jeg kunne forsøke å skrive et innlegg om dagen ut året. Heller ikke i fjor ble kalenderen fullført, så det er vel kanskje best å bare skrinlegge hele greia. Nå er det ikke slik at 2016 ikke har fart med nok av elendighet jeg kunne skrevet om, men sannheten er jo at jeg rett og slett hverken har hatt ork eller overskudd.

I går, for eksempel, hadde jeg en helt vanlig og rolig søndag.. helt til jeg plutselig la merke til en synsforstyrrelse på høyre siden. Livredd for å få et migreneanfall prøvde jeg å forklare det med julelysene jeg har hengt på veggen over datamaskina mi, men ikke veldig lenge etter kom den fryktede auraen og da visste jeg at det bare var å finne frem Imigran. Sånn i utgangspunktet burde fortellingen ha stoppet der, for normalt sett tar det brodden av anfallet og resten av kvelden oppleves i en seig medisinrus, men slik ble det ikke i går; for bare tjue minutters tid etter å ha tatt tabletten begynte jeg å miste følelsen i armene, og hendene. Det var verst i den høyre, og innen kort tid var den helt følelsesløs. Jeg ble redd, og selv om jeg hadde lest noe om det under bivirkninger i pakningsvedlegget, toppet det seg da jeg ikke lenger var i stand til å snakke forståelig. Jeg visste hva jeg ville si, og ordene jeg skulle bruke, men det som kom ut av munnen min var noe ganske annet. Da ble jeg skikkelig redd, og ba assistent på jobb om å ringe legevakta. Det vil si, jeg forsøkte å be henne om det og trengte flere forsøk før hun skjønte hva jeg ville. Etter en kort samtale med legevakta kom ambulansen, og ikke lenge etter det igjen kom legebilen. I løpet av tiden det tok hadde jeg forbedret meg betraktelig, men hadde fremdeles problemer med enkelte ord og de var usikre på om de ville ha meg inn på St. Olavs for videre sjekk. Jeg ble tatt godt vare på, både av ambulansepersonell og lege, sjekket og tatt seriøst - og siden jeg ble såpass mye bedre mens de snakket med meg konkluderte de med at jeg ikke trengte å bli med inn til St. Olavs, men at jeg kunne ringe om det ble verre.. så skulle de komme med en gang.

Jeg vet ikke hva som skjedde, om det var migreneanfallet eller medisinen, men skummelt var det uansett. Kanskje spesielt med tanke på at jeg faktisk har hatt en blødning i hodet tidligere. I dag er jeg fin igjen, om enn noe redusert og tung i hodet etter i går. Om jeg skal se det positive i det hele, er det sannsynligvis lenge til neste anfall med tanke på at det går fire-fem år mellom hver gang. Jeg håper iallfall det.

3Dec/160

Enkeltemner til våren?

Føljetongen om skolebenken har jeg egentlig glemt litt. Etter mye om og men fikk jeg omsider utstedt nytt kompetansebevis, denne gangen med riktig fagkode på matematikken jeg sleit meg gjennom på videregående. All ære til assisterende rektor ved Hamsun Videregående for at dette gikk i orden, og at jeg dermed kan søke meg inn på NTNU til høsten. Jeg er kanskje ikke like gira som jeg var i vår lenger, men jeg har på en eller annet mystisk vis klart å overbevise meg selv om at jeg har blitt voksen, og dermed strukturert, nok til å faktisk legge nok arbeid ned i studiene til å få de gode karakterene jeg vet jeg kan oppnå med litt innsats. Nå har jeg i tillegg fått informasjon om at jeg kan søke på enkeltemner allerede til våren, og dermed tjuvstarte litt (jeg tenker at det kan være en fordel å starte mykt), så da kunne jeg faktisk tenke meg å studere HFEL0004 Retorikk mens jeg venter og spekulerer på om jeg virkelig skal søke meg inn på Psykologi.

Jeg er ikke så sikker på at jeg kommer inn på bachelorstudiene, og å regne poeng og snitt er for pyser.. (sannheten er antakelig at jeg ikke er smart nok til å tolke disse fagkarakter- og kompetansebevisene mine) så jeg tenker å velge meg ut noen språkstudier i tillegg. Målet med å sette meg på skolebenken igjen er jo først og fremst jobbmuligheter, og en bedre hverdag. Egentlig skulle jeg ønske at jeg kunne tatt den bacheloren som trengs for å kunne oversette/tekste for film og TV, men så lenge det ikke er tilgjengelig her er det lite jeg kan gjøre med det. Det hadde vært drømmejobben, virkelig. Jeg er uansett både motivert og gira, så nå er det i grunn bare å telle dager til det forbannede 2016 takker for seg, og verden kan ta seg sammen hardt og starte på ny frisk.

26Nov/160

Brevvenner? What?

♫ now listening to: Damien Rice - The Blower's Daughter

I går ble billettene til de to konsertene Dream Theater skal spille i Trondheim til neste år lagt ut for salg, og selv om jeg hadde 0 håp om å klare å karre til meg billett hadde jeg satt alarmen på 09:00.. bare for å finne ut at billettluka ikke åpnet før 11:00. Jeg fikk liksom ikke sove mer, og da klokka omsider ble elleve var jeg klar til å ringe billettluka på nytt. Jeg ble stående i kø, og etter noen minutter sa den automatiske svareren at jeg måtte prøve igjen senere. Håpet ble svakere og svakere, men jeg fortsatte til klokka var 11:10, og da fikk jeg omsider snakke med et vaskeekte menneske. Et par minutter senere var jeg den euforiske eier av billetter til den første konserten!

En gang for lenge siden, veldig lenge siden, hadde jeg en brevvenn jeg skrev ofte og mye med. Han var veldig spesiell for meg, nærme meg, og selv om vi mistet kontakten etterhvert, så glemte jeg ham aldri. Jeg har tenkt på ham mange ganger i løpet av disse ..24 årene, og lurt på hvor det ble av ham. Jeg husker spesielt godt at han sendte meg en mixtape, en kassett med favorittene hans, deriblant en sang av Dream Theater. Det å faktisk få tak i billetter til denne konserten fikk tankene mine til å vandre til ham igjen, og med Internett foran meg tenkte jeg at det kanskje ville være mulig å finne ham igjen. Jeg gjorde et kjapt Google-søk på navnet hans, og fant en som bodde der jeg mente å huske at han bodde da vi skrev med hverandre. Jeg sendte en SMS med ett ord, og bare minutter senere hadde jeg fått svar. Tenk det.

Jeg har vel egentlig snakket om det før, hvor rart det er at musikk kan ta en vekk fra virkeligheten og tilbake til spesielle hendelser, eller mennesker som har gjort inntrykk. I dette tilfellet var musikken med på å tenne en gnist i et gammelt, delvis glemt vennskap, og veien mot 2017 ble plutselig lettere å gå. Jeg ser frem til å bli kjent med ham på nytt, og ikke minst til å dra på konserten i februar. Jeg er ganske sikker på at det blir et av høydepunktene med 2017.