dysfunksjonell.no
2Feb/180

Lungebetennelse 2018

Jeg er nå halvveis i ciprofloxacin-kuren min, og om du ikke vet hva det er... så er det en bredspektret antibiotika som skal ta lungebetennelse. Ja, for jeg startet nemlig mitt 2018 med en lungebetennelse. En lungebetennelse. Hva poenget med det skulle være, aner ikke jeg, men jeg er veldig takknemlig for at en liten stemme ba meg ta en tur på legevakta for å en CRP og en liten sjekk ellers. Legen ville jo gjerne legge inn meg på St. Olavs, men da takket jeg pent for meg og stakk på apoteket for å hente ut resepten min. Jeg har nemlig en teori om at er tiden min ute, så dør jeg uansett om jeg er på St. Olavs eller hjemme. Og helt ærlig, etter influensa-eskapaden for to år siden, har jeg ingen bråhast med å vise mitt blide åsyn der borte igjen. Snakk om å stikke kjepper i hjulene mine med tanke på jobb, for jeg mistet en deadline og dermed en fin sum penger som hadde vært svært gode å ha i Irland i mars. Jaja, jeg er i det minste ikke sengeliggende og halvdød, som en kanskje skulle tro.

Jeg kunne vel egentlig skrevet noen innlegg om behandlingen jeg fikk ved St. Olavs denne gangen, og gudene skal vite at jeg vurderer å gjøre det, men bare tanken gir meg høyt blodtrykk. La meg bare si at jeg syns det er forkastelig at jeg ikke skal få utstyret jeg trenger ved en lungebetennelse, fordi byråkratiet fungerer slik at de ikke "bare kan dele ut slanger til hvem som helst", eller fordi jeg har fått et lite apparat fra et annet sykehus og derfor må søke om et nytt her når det jeg har ikke fungerer lenger - og jeg trenger det, og har brukt det i mange, mange år. Det er skremmende, og det provoserer meg så uendelig mye når folk som aldri er syke uttaler seg om hvor fantastisk helsevesen vi har i dette landet.

Etter den 6. skal jeg ta meg en god whisky, og feire at kuren er over og at jeg banka lungebetennelsen langt ned i støvlene. For tenk. Ser frem til det!

1Jan/180

Entering 2018

There won't be any NYE post this year, simply because I haven't done much writing in 2017 ...either. I don't know. Maybe I should just give up on this blog once and for all? Or maybe I should just change its direction into something mainstream and rather boring? I really don't know anymore. I'm not even sure if I care anymore.

What I do know is that I'm desperately hoping that 2018 will be a much better year than the previous one. Sure, I've had good times, and bad... I've met amazing people and I've experienced things I didn't think I would, but my life is nowhere near where I want it to be. I'm nowhere near where I want to be. And quite frankly, I'm not even sure if it's possible to get there anymore.

Seems like I'm constantly being weighed down by my circumstances. Like I'm never going to get afloat or even make it a few meters along my designated path before someone or something stops me, or even throws me off my path. Is this the way I'm going to live the rest of my life? A life of constant disappointment and cancelling of plans? Not because I can't follow through, but because there's no one having my back?

I'm sick of it. I can't live my life like this. Am I not worth more? I want to go back to honest writing, the type of writing where you feel what I felt when I wrote the words you're reading. Like I used to. It's quite possible that my diary/blog would be filled with negativity and depressing posts, but at least it would be honest.

What happened to me? Where did I go?

Filed under: 2018 No Comments
12Nov/172

Om tynn is, sprekker og det å være glad i

♫ now listening to: Disturbed - Songs of Silence

Hvordan går det egentlig til at noen snegler seg inn i hjertet ens? Når man liksom minst aner det, overhodet ikke er forberedt? Jeg har ikke skrevet så mye om følelser i det siste, mest fordi jeg har vaset rundt på tynn is i mange måneder, omtrent som Bambi. Jeg har forsøkt å kave meg inn på trygg grunn, men har liksom bare sklidd ut igjen. Jeg har slitt med ting jeg ikke har klart å sette ord på, ikke har kunnet sette ord på, og den tynne isen? ...Den sprakk opp mer og mer rundt meg, så om jeg ikke skulle drukne måtte jeg komme meg av den.

Så skjedde det noe, kall det gjerne en livline om du vil, jeg kan ikke forklare det, jeg skjønner det ikke selv. Isen er fremdeles tynn, det vil den vel alltid være med meg, men nå er den likevel relativt trygg å stå på. Kanskje jeg snakker i koder, kanskje det overhodet ikke gir mening for noen andre enn meg, kanskje det ikke vil gi mening for meg engang når det har gått en stund, og jeg leser tilbake.

Det jeg imidlertid vet, er at det er fint å være glad i.

Tagged as: 2 Comments
17Oct/172

Atter en høst…

Klokka tikker, i bakgrunnen ligger den ene hunden og puster tungt. Innimellom piper han litt i søvne. Det går mot mørkere tider, høsten er i anmarsj og vinden rusker i buskene. Tankene er litt overalt, som de pleier å være på denne tiden av året. Mest av alt vandrer tankene til ham. Hun smiler litt ved tanken, tanken på de blå øynene som alltid glimter, fulle av liv, på myke kjærtegn og enda mykere ord.

Det er ingen hemmelighet at jeg skriver best når jeg ikke har det bra, og kanskje enda bedre når jeg har kjærlighetssorg. Ikke at jeg har kjærlighetssorg, men at tankene vandrer... det er helt sikkert. For tiden har jeg i grunn ikke så mye til liv. Assistentsituasjonen er som den har vært, og utfordringene er mange. Det innebærer blant annet at jeg ikke kommer meg ut som jeg gjorde, eller som jeg ønsker, og det sosiale livet mitt dør sakte men sikkert en stille død. Det blir vel bedre etterhvert, så sier iallfall De Positive™, men for en som er så sosial som jeg er, så er dette rimelig drepen for livsgnisten. Det samme er å legge seg kl. 21:00, når man er voksen og liksom skal ha et liv.

Når det er sagt, har jeg det mye bedre enn jeg har hatt det på lenge. Ting skjer hele tiden, og det virker som om at det går fremover om ikke annet. Trua kan jeg ikke skryte av, men jeg ser jo at ting skjer. Jeg tenker ofte på endringene som har skjedd, på hvordan jeg pleide å være og hvordan jeg er. På tankene som pleide å plage meg, og tankene som tidvis truet med å kvele meg. Jeg føler meg uendelig mye friere enn før, på det planet iallfall. Heldigvis har jeg noe som skal holde meg oppe i vinter, nemlig planlegging av ny Irlandstur og kanskje til og med feiring av St. Paddy's om jeg får det til økonomisk.

Likevel skulle jeg (fremdeles) ønske at jeg kunne skrive som jeg gjorde før. At jeg klarte å få ordene ut av hodet og ned på papiret. Jeg er helt sikker på at det hadde bidratt til å minimere galskapen, galskapen som tidvis holder på å drive meg fra vettet eller holder meg våken store deler av natta. Galskapen som ellers får meg til å gjøre dumme ting, eller si dumme ting. Ja, for det har skjedd mye de siste månedene. Innimellom tror jeg ikke det er håp, for meg altså.

Igjen vandrer tankene til myke kyss og stjålne øyeblikk. Forbudte øyeblikk.