dysfunksjonell.no
22Nov/190

Oh, all the feels…

I dag tok jeg meg selv i å tenke at det nok stemmer at jeg har fylt 40, selv om jeg liker å tro at jeg fremdeles er 25, når jeg satt der med kaffekoppen og ei lefse. Hva har skjedd, liksom? Jeg kjenner meg selv ganske godt, denne assistanseutfordringen har lært meg mye om meg selv, gitt meg selvinnsikt om du vil, og etter å ha vært singel i ...6,5 år begynner jeg å bli klar for noe nytt, noe spennende. Jeg savner visst nærhet, en å snakke med, en å dele hverdagene med. Eller gjør jeg egentlig det?

En gang for lenge siden var jeg ei ganske naiv og godtroende jente som alltid bar følelsene utenpå klærne. Jeg forelska meg i hytt og gevær, det er bare å lese gamle innlegg, og alt sammen var en virvelvind av følelser som kom og gikk like ofte som folk vanligvis bytter undertøy. Ganske slitsomt, om jeg ikke husker helt feil. Mange år har gått siden det, og selv om det har skjedd at hjertet har banket litt ekstra når blikket mitt har møtt de isblå øynene, jeg har blitt svett i hendene og varm i kinnene av de små kjærtegnene som da betydde så mye... så vet jeg ikke lenger hvordan jeg skal forholde meg til tanken på å slippe et menneske inn igjen. Helt inn.

Jeg tror jeg har skrevet om disse tankene, denne usikkerheten, før - men jeg kan ikke huske om jeg kom så langt at jeg faktisk postet innlegget. Jeg har liksom blitt komfortabel med meg selv? I mitt eget selskap på en måte? Da jeg var 23 år og nysingel trodde jeg at jeg var dømt til et liv der ingen noensinne ville ha meg igjen, at jeg hadde hatt sex for siste gang og at livet praktisk talt falt i grus, da min daværende forlovede var utro med en av mine venninner og forlot meg i "blårøyken". Slik ble det jo (selvfølgelig) ikke, og mye har skjedd siden den gang. Noe har blitt foreviget her, og andre ting har jeg bevisst valgt å holde for meg selv av åpenbare grunner. Og nå som jeg faktisk kjenner på følelsen av å være klar for noe nytt, så kjenner jeg også på skrekken ved å skulle bli kjent med et annet menneske, la oss kalle ham "Ole", på den måten igjen. Én ting er sex. Sex for sexens skyld. En annen ting er å slenge følelsene på bordet, satse alt og virkelig ikke ha en anelse om hva den andre har på hånden!

Lenge, og til mange, har jeg sagt at jeg er et komplisert menneske; jeg er delt nøyaktig på midten, der den ene siden er fornuften og den andre følelsene - den der velkjente engelen og djevelen. Jeg har ingen problemer med å tenke rasjonelt, eller å innse at følelsene jeg kjenner på ikke nødvendigvis har rot i virkeligheten, men den indre konflikten er likevel i aller høyeste grad reell og på grensen til å være et problem. Jeg liker å ha en plan, og helst ikke bare en plan A og en plan B, men også en plan C, D, E og F. I tillegg til en plan for planen, sånn i tilfelle den skulle svikte. Det er greit å være forberedt, ikke sant? Aller helst på det verste? Jeg driver meg selv fra vettet. Lett.

Jeg lever dette livet da, der jeg er avhengig av andre mennesker for å kunne gjøre de tingene andre tar for gitt. Jeg har ikke problemer med det, utover at BPA på ingen måte fungerer optimalt, men det har jo vist seg gang på gang at andre har det. Hva skjer den dagen "Ole" finner ut at livet med meg, og assistenthverdagen min, ikke var helt som han hadde sett for seg? Jeg vet jo at jeg kommer til å tviholde på assistansen jeg har, for jeg har allerede tråkka i fella hvor mitt hjertes utkårede snakket meg etter hånden fordi han trodde jeg hadde det bedre i en hverdag der han var den som fungerte som assistent, og dermed viste seg å være en helt annen enn den jeg hadde gått rundt i seks år og trodd var bestevennen min da jeg plutselig var 33 år og nysingel igjen... og den fella akter jeg ikke å gå i igjen - om det kan unngås. Så hva står jeg igjen med? Et liv og en hverdag hvor "Ole" ikke bare må takle en bedre halvdel som kanskje ikke er spesielt mye bedre enn en kvart, iallfall ikke fysisk, men også opptil flere femte hjul på vogna? Jeg vet ikke, jeg. Kan hende det er bedre å bare rusle videre på livets kronglete geitesti alene og holde kortene tett til brystet, det er tross alt langt mindre å tape på den måten.

6Nov/194

Oslo Whiskyfestival 2019

Denne helgen fikk jeg gleden av å oppleve Oslo Whiskyfestival for første gang. Tenk det, hele to dager med god drikke, fantastiske mennesker og mye nytt å lære. Jeg slang meg med på to seminarer, noe jeg absolutt skal gjenta til neste år; Kavalan med Kai-Che Shih og That Boutique-y Whisky Company med Nick Ravenhall. Førstnevnte var en stor suksess for min del og jeg fikk smakt flere ulike whiskyer fra Kavalan jeg neppe hadde fått sjansen til å smake på ellers, og dessuten vant jeg en boks med Buckskin Schwarzbier! Sistnevnte var litt for røyket, og dessverre ikke helt blinkskudd for min del (det hjalp nok ikke at jeg allerede da hadde drukket nok, og begynte å få fryktelig vondt i hodet av matmangel).

Den beskjedne lista over whiskyer jeg rakk å smake:
Aurora Spirit Bivrost "Odin's Share"
Benriach 12 Sherry Wood
Glendronach Revival 15
Kavalan Single Malt
Kavalan Podium
Kavalan Sherry Oak
Kavalan Solist Bourbon Cask
Kavalan Solist Vinho Barrique
Kavalan Solist Rum Cask
Kavalan Solist Amontillado Sherry Cask
The Macallan Sherry Oak 25
Midleton Very Rare 2018
Myken Arctic Spirit fatprøve sherry

Jeg traff mange gamle kjente, gaaamle kjente, folk fra ulike whiskyklubber og -arrangementer, ble kjent med nye mennesker og hadde en helt super helg! Å flytte nedover til Østlandet er nok en av mine beste avgjørelser hittil, selv om jeg selvfølgelig savner enkelte mennesker i Trondheim. Det er så utrolig mye lettere å bli kjent med folk her, jeg blir utrolig godt tatt i mot overalt, inkludert og folk snakker til meg (isteden for over hodet på meg).

De mørke skyene er i ferd med å blåse over, og sola skinner stadig vekk på meg. Jeg er så utrolig takknemlig for whiskymiljøet, for menneskene rundt meg, for at jeg har fått sjansen til å leve et liv mye nærmere det jeg ønsker, og alt jeg har fått oppleve bare på disse to månedene i Drammen. Så var det visst håp likevel? Jeg satt bare fast på feil sted.

Da er det bare å starte nedtelling til Oslo Whiskyfestival 2020!

15Sep/190

Prosjekt Drammen II

Femten hele dager i Drammen allerede. To uker. Foreløpig har jeg forsøkt å konsentrere meg mest om å overleve, uten assistanse som jeg har vært, men med god hjelp av familie. Femten dager, og bare én assistent er på plass så langt. Utfordringene vedvarer jo dessverre også her, men noen humper i veien må man vel regne med. Jeg har ikke hatt sjansen til å oppleve så mye enda, men har fått snust litt på whiskymiljøet i Oslo og storkoste meg på Underbar, Dr. Jekyll's og The Whisky Bar forrige mandag. Ser veldig frem i mot fortsettelsen, og skal prøve å henge meg på så mye som overhodet mulig.

Leiligheten er superfin, og jeg liker meg godt her (selv om jeg føler meg noe mer uselvstendig enn jeg gjorde i Trondheim av flere årsaker), jeg er bare utålmodig og skulle ønske at assistanseordningen også var på plass - aller helst uten intervjuer og den uunngåelige opplæringen. Jeg er ikke noe supermenneske selv om jeg liker å tro at jeg er det, og det sliter meg ut å skulle bli kjent med nye mennesker hele tiden. Oppakkingen går tregt, jeg er enormt demotivert og skulle helst ha brukt all min våkne tid på å jobbe, men ender bare opp med å glane tomt på hjernedøde TV-serier isteden.

Theo har jo i alle år slitt med at han har hatt så mange ulike mennesker å forholde seg til. Noen som skjønner og respekterer ham, andre som ikke er snille med ham. Jeg var spent, og egentlig ganske engstelig for hvordan han ville takle det å flytte - kanskje spesielt fordi han nok en gang ville miste menneskene han hadde etablert et trygt bånd til, men han er en liten champion og vært i perlehumør siden vi gikk over dørstokken første gang. Utrolig nok. Det sier i grunn ganske mye om all jobben vi har lagt ned i å hjelpe ham med å bli en tillitsfull liten pels igjen.

Likevel skulle jeg ønske jeg kunne planlegge en ny tur til Irland. Jeg savner vennene mine der noe helt hinsides, og føler meg bare halv så lenge jeg oppholder meg i Norge. I går fikk jeg til og med et jobbtilbud som krevde at jeg måtte flytte til Cork, noe jeg hadde gjort uten å tenke meg om to ganger, om det bare hadde vært mulig. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg bare kunne glemme Irland en gang for alle.

30Aug/190

Dagen jeg nesten ble religiøs

For to dager siden stod det en likbil utenfor stuevinduene mine. En i naboblokka mi ble hentet, og jeg ble stående og se på at båra ble lastet inn i bilen. I det bilen kjørte vekk dalte det en hvit fjær ned fra himmelen, og landet akkurat der de hadde stått.

Det var en merkelig hendelse, og vinden den dagen tok raskt fjæra med seg videre, mens jeg ble stående igjen og fundere over livet og det jeg akkurat hadde vært vitne til.

Hvil i fred, hvem du enn var.