dysfunksjonell.no
24Jun/170

Fire dager til avreise..

Det er fire dager igjen til kursen stakes ut mot Irland, og senere Skottland, og jeg har mistet alt jeg hadde av piff. Det er ikke selve reisa som gjør at det butter i mot, men omstendighetene rundt meg. Jeg er tynnslitt. Jeg har ikke mer kamp igjen i meg, og jeg orker ikke lenger kjempe og slåss for absolutt alt. Samtidig, om ikke jeg slåss.. så slåss ingen, og det vil ikke endre noe som helst. Jeg står midt i en kamp jeg ikke har styrken til å kjempe, men jeg kan heller ikke gi opp? En ting vet jeg; jeg kan ikke lenger sette meg selv til side for alle andre, det funker ikke for meg, det slukker gnisten i meg.

Jeg har skrevet om assistanse mange ganger, om fordeler og ulemper, om følelser og opplevelser, om hvordan det er å leve med andre mennesker rundt seg hele døgnet, hele året. Jeg kan skrive side opp og side ned, men jeg kommer aldri til å klare å sette ord på hvordan jeg egentlig har det, hva jeg faktisk føler. Sannheten er, akkurat nå, at jeg ikke vet hvordan jeg skal sette ord på det, for hodet mitt er tomt. I tillegg skal jeg straffes, og straffes hardt, fordi jeg er i en situasjon jeg ikke har valgt selv og strengt tatt heller ikke ville ønsket for min verste fiende. Noen sier at jeg ikke hadde fått all denne motgangen om jeg ikke hadde vært i stand til å takle den, men herlighet..

Heldigvis har jeg positive ting i livet mitt også, folk som heier meg opp og frem, som overøser meg med gode ord for å holde meg flytende oppi all motgangen. Det skjer små ting her og der, som får meg til å smile og se det positive i hverdagen igjen. Det er bare så leit at folk ikke skjønner at uten at grunnlaget er på plass, så forsvinner de positive tingene før jeg rekker å dra pusten, og da forsvinner også effekten av dem. Grunnlaget mitt er det som får hverdagen min til å fungere, det er assistansen og menneskene jeg skal omgås hele døgnet, det er BPA-leverandøren som arbeidsgiver for assistentene mine, det er kommunen som øverste instans. Når grunnlaget kollapser, vel, så er det ikke lenger noe som holder resten oppe - og da kollapser alt. Da nytter det ikke lenger å finne glede i de små tingene, for mørket rundt kaoset overskygger alt.

Om fire dager skal jeg oppfylle drømmen, jeg skal reise tilbake til Irland og jeg skal endelig få oppleve Skottland, takket være fantastiske mennesker som har valgt å gi meg penger for å kunne gjennomføre dette. Hjertet mitt skriker etter å dra, når jeg tenker på å gå av flyet og stå i Dublin igjen, begynner jeg nesten å grine fordi jeg ikke kan vente - men samtidig vil jeg virkelig ikke reise. Jeg lever midt oppi kaos nå, og jeg vet at kaoset kommer til å være enda større når jeg kommer hjem igjen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det, jeg vet ikke hvordan jeg skal løse det, jeg føler at jeg svever alene i et svart tomrom, uten noe å holde meg fast i, uten muligheten til å navigere, uten en løsning overhodet.

Bare tomt, svart.. ingenting.

1May/174

Baile Átha Cliath

Midt i måneden satt jeg seriøst her med en puls på over 130, i ren gledesrus over å endelig ha bestilt flybilletter til Dublin. Jeg har selvfølgelig ikke sluppet jubelen løs helt enda, siden jeg jo er uhyre negativ og sikkert stikker kjepper i hjulene for meg selv på den måten. Det tok sin tid å innhente bekreftelse fra SAS Medical på at alt var greit i forhold til rullestol og slikt, for det var ikke bare-bare å få tak i informasjonen jeg behøvde fra Hjelpemiddelsentralen for å kunne ringe SAS Medical.. nå ser det imidlertid ut som at ting vil løse seg og at jeg skal ut og reise i sommer!

Som sikkert ble tydelig i avsnittet over, har jeg bestemt meg for å forsøke å dra over med fly. Det hadde gjort alt så uendelig mye lettere og mer effektivt, både for denne turen og på sikt. Jeg aner ikke om det er gjennomførbart, eller om stolen min kommer frem i et stykke, men jeg føler at det er verdt et forsøk - for funker dette, så er det ikke lenger noe som stopper meg fra å reise dit jeg vil (bortsett fra økonomien da, og sånn er det jo for alle).

Å finne overnatting viste seg fort å bli en utfordring, for omtrent alle bookingsidene jeg var innom kunne fortelle meg at jeg måtte være helt dum i hodet som ikke hadde bestilt overnatting for leeenge siden. Ganske riktig, tilgjengeligheten forandret seg foran øynene mine - fra «et rom igjen» til «ingen tilgjengelige rom». Etter mye om og men, og et noe høyere budsjett enn jeg hadde sett for meg.. fikk jeg omsider booket rom for en uke i Dublin, en uke i Glasgow og en uke i Dublin igjen. Hvorfor så mye frem og tilbake, spør du? Jeg tenkte at det ville minimere risikoen for trøbbel å ta et direktefly til Oslo, og da var jeg nødt til å ha Dublin som utreisested.

Jeg har allerede vært i kontakt med et par destillerier jeg planlegger å besøke, men gleder meg selvsagt aller mest til å spise, drikke, se på folk, og ikke minst høre folk rundt meg snakke irsk og skotsk! Hvis noen har forslag til hva jeg burde gjøre i Glasgow eller Skottland forøvrig, si fra. Nå jobber jeg hardt for å skaffe meg lommepenger til turen ved å ta alt jeg kan få av oversettingsoppdrag, og foreløpig ser det svært lovende ut. Det er vanvittig gøy å være voksen, helt plutselig!

Igjen tusen millioner takk til alle som har bidratt til Spleisen min, og som faktisk har direkte fortjeneste i at jeg får leve drømmen og reise til Irland igjen. At jeg i tillegg for å krysse av det eneste punktet jeg har på bucket-listen min, nemlig å se det skotske høylandet, er bare en bonus. Jeg føler jeg gjentar meg selv, men jeg er fremdeles så takknemlig at jeg ikke vet hva jeg skal si, det betyr så uendelig mye for meg! Jeg lover å ta en whisky for dere alle sammen, en skål så full av glede, ydmykhet og takknemlighet, at det bør kjennes hos dere alle hjemme i Norge.

Photo(s) © 500px

20Apr/170

Frilansoversetter!

Jeg har fått en mulighet jeg hadde gitt opp å håpe på for veldig lenge siden; en mulighet til å tjene penger ved siden av uføretrygden min, en jobb. Muligheten kom egentlig ramlende fra himmelen når jeg minst ventet det, men siden jeg bestemt tror at det er en mening med alt.. mener jeg også at den kom akkurat når den skulle, akkurat når jeg trengte den mest. Det er jo ingen fast jobb, men det er akkurat den jobben jeg har ønsket meg så lenge jeg kan huske, som frilansoversetter! Jeg har hatt flere oppdrag allerede, jeg har tjent mine første tusenlapper, og jeg har fått så mye skryt at jeg nesten svever.

Jeg kan egentlig ikke beskrive følelsen av å kunne jobbe, av å ha en jobb, av å kunne være nyttig for noen, og å kunne fakturere kunder. Det er en helt fantastisk følelse. Helt fantastisk. Ingenting av dette føles som jobb, for det er dette jeg liker å gjøre, liker å bruke tiden min på. Og bonusen? Jeg tjener penger, mine egne penger, og jeg gjør en jobb som andre setter pris på. Plutselig kan jeg realisere ting jeg ikke har hatt muligheten til før, fordi økonomien har stanset meg.

Om du syns det høres spennende ut eller som en mulighet for deg også, så kan du sjekke ut webinaret som trigget nysgjerrigheten min akkurat nok til at jeg tenkte at jeg måtte gi dette en sjanse - en sjanse jeg aldri kommer til å angre på at jeg tok. Kursavgiften hadde faktisk jeg jobbet inn etter mitt aller første oppdrag. Linken er en affiliate-link som betyr at jeg vil dra nytte av det om du velger å melde deg på kurset, og jeg deler den fordi dette er en mulighet jeg virkelig unner andre i samme eller lignende situasjon som meg.

Det har skjedd mye i livet mitt i det siste. Mange bra ting, selv om det fremdeles er ting som ikke er helt på plass enda og sikkert kommer til å være usikre en stund fremover. Spleisen min er oppe i 21 700 kroner, og med det er det ganske sikkert at det blir Irlandstur på meg i sommer. Jeg syns det er helt utrolig at det finnes så mange gavmilde, fine mennesker der ute, og jeg blir bare mer og mer takknemlig. Og å ha det å glede seg til? Uvurderlig!

3Apr/170

Forkjølelse nr. 1 2017

Ohoi! Je suis un peu malade. Jeg er litt usikker på hvorfor, men nå er jeg altså syk igjen. Det slo til på det mest upassende tidspunktet ever, ikke at det noen gang er passende å være syk, men nå hadde jeg planer om å dra ut i tillegg til at jeg skulle på min andre Kvelertak-konsert i forrige uke. Yup. Jeg følte meg litt "under the weather" på mandag, hadde vondt i hodet og sånn, og på tirsdag kom feberen for fulle mugger. Bortsett fra at det kiler litt i halsen, spesielt når jeg skal sove, blir det nok ikke noe ufrivillig sykehusopphold denne gangen.

Jeg tror forøvrig jeg har funnet meg ei veske (igjen) nå, denne gangen fra Kate Spade. Helt ærlig driter jeg langt i designere og den slags, men jeg trenger ei lita veske jeg kan bruke når jeg er ute. Jeg er dog kravstor. Jeg vil ha håndtak, helst avtagbar skulderreim, svart og så bør den tåle litt søl.. som det gjerne blir på byen, når folk heller øl på meg. Uansett, vi får se om de har den enda når jeg får penger på konto igjen.

What else? Spleisen min gjorde et hopp for noen dager siden, og plutselig var den oppe i hele 17 100 kroner! 60 mennesker har satt inn penger til meg for at jeg skal kunne komme meg til Irland, og jeg er så takknemlig at jeg ikke har ord. Som det ser ut nå blir det iallfall tur til Irland i løpet av sommeren, og jeg gleder meg helt vilt mye allerede. Jeg må bare få bestemt meg for når jeg skal reise, og muligens hvor lenge jeg skal bli, og så kan planleggingen starte!

Photo(s) © Kate Spade New York