dysfunksjonell.no
23Jul/160

Kan noen redde meg?

Da er det offisielt; jeg har nådd #rockbottom. Jeg kaver rundt i ei hengemyr, en altfor dyp kulp jeg ikke kommer meg opp fra. Jeg kaver rundt, og hver gang jeg tror jeg øyner en sjanse til å få hodet over vannet en gang for alle.. så er det som om at noen tar tak i ankelen min, og drar meg under igjen. Kan hende det er Draugen, hva vet jeg. Alt jeg vet er at jeg går tom for krefter, tom for lyst, jeg orker ikke kjempe mer, jeg orker ikke bruke all tid, all energi, all livsgnist på ting som ikke løser seg, på muligheter som ikke finnes. Jeg lever ikke lenger, jeg eksisterer. Det har vært sånn de siste tre årene, opp og ned, opp og ned. Livet går i bølgedaler, jeg er klar over det og det er ikke det som tapper meg for krefter - det er den oppkonstruerte situasjonen rundt meg, livssituasjonen min og det at jeg er helt avhengig av andre mennesker for å kunne leve. Andre mennesker som naturlig nok ikke har meg som førsteprioritet, andre mennesker som aldri vil se på meg som noe annet enn en jobb, og i noen tilfeller en venn. En venn det delvis er synd på, en venn som fortjener bedre, men når alt kommer til alt kaver jeg fremdeles rundt i kulpen, alene, mens ingen kan gjøre noe annet enn å se på at jeg sakte, men sikkert drukner foran øynene deres.

Hele året går jeg rundt og gleder meg til sommeren kommer. Sommeren med varme, med sol og lys, årstiden hvor jeg fungerer aller best. Det er lite som betyr mer for meg enn å være ute blant folk, bli kjent med nye mennesker, nyte varme og bekymringsfri dager under skyfri himmel. Høsten og vinteren er uendelig lang, synes aldri å vike for sommeren, men når den endelig er her var alt det mørke og triste verdt det. Ikke i år. Kalenderen viser 23. juli, og her sitter jeg da. Hva har jeg gjort i sommer? Grått. Vært fortvilet, sint, lei meg. Sommeren er snart over, og jeg har ikke levd enda. Jeg har ikke levd, jeg har eksistert. Jeg har ikke glemt alle de fine stundene, alt vi har utrettet de siste månedene, alle smilene og alle de små gledene jeg setter så stor pris på. Jeg har ikke glemt noe av det, men jeg lever ikke.

2016 skulle bli et bra år, i stedet har det bare gått nedover. Jeg hadde mange spennende ting på gang, jeg så i grunn for meg at dette skulle bli en ny start - starten på en bedre hverdag, men i stedet sitter jeg her med tårevåte kinn, og lurer på hvordan jeg skal komme meg opp igjen. Opp av grøfta, opp av kulpen, hvordan skal jeg klare å dra pusten igjen? Idéen om å bli studine igjen gikk til helvete. Jobben jeg trodde jeg skulle hale i land gikk til en annen. TV-opptredenen ble det ikke noe av likevel. Han som har fått hjertet mitt til å banke litt ekstra det siste året.. vel, han var visst ikke ment for meg. Jeg får ikke puste, jeg orker seriøst ikke mer. Jeg vil ikke eksistere lenger, jeg vil leve.

25Jun/160

Brillz it iz!

Selv om man skulle tro en eller annen hadde chokehold på hverdagen min, og at det var grunnen til at den sparker og spreller, og oppfører seg helt umulig, skjer det ting innimellom som holder smilet på plass. I går for eksempel, var været helt nydelig og jeg bestemte meg for å tilbringe dagen i byen i stedet for hjemme (smart, for i dag er det overskyet og mye kaldere i lufta). Beklageligvis kan jeg ikke forlate leiligheten min uten å bruke penger, forstå det den som kan, så det ble en rimelig kostbar bytur etterhvert. Jeg måtte en tur innom Vinmonopolet, jeg snubla innom både Bogart.Cosmo og Høyer - utrolig nok uten å bruke en krone, jeg ble dratt innom Eye Factory, og i mellom disse stedene måtte jeg ha med meg et par garnnøster, et duftlys fra Voluspa, og helt sikkert noe mer jeg ikke husker i farta.

Uansett, Eye Factory ble liksom den store greia. Jeg hadde vel strengt tatt ikke bruk for nye solbriller, men jeg har sikla på et par Ray-Ban siden i fjor sommer.. som jeg trodde jeg hadde skrevet om. Uansett, jeg prøvde dem i går, likte dem akkurat like godt som i fjor, men de hadde ikke modellen med brune graderte glass som jeg opprinnelig ville ha. Dessuten likte jeg virkelig ikke at de var sammenleggbare. Hun dro frem en annen modell, som for meg så altfor store ut til at jeg hadde vurdert dem selv, men da jeg fikk dem på nesa var jeg solgt. Så utrolig lette! Jeg kjente nesten ikke at jeg hadde dem på. Innfatningen var liksom i gummiert skilpadde, og glassene var i gradert brun. Love! Som en liten bonus var de dessuten billigere enn de jeg opprinnelig hadde lyst på, så da jeg fikk vite at jeg kunne ordne meg brillekonto.. fikk de bli med hjem.

Ray-Ban Erika

Det stoppet dog ikke helt der, for i og med at jeg opprettet brillekonto tenkte jeg at det kanskje ville være den perfekte anledningen til å fikse meg et par briller som faktisk kler meg og kan avlaste øynene foran for eksempel datamaskina. Jeg har brukt linser hver eneste dag i vel sju år, og jeg vet at det overhodet ikke er bra for øynene mine. Jeg spurte henne om hun hadde en innfatning som kunne passe meg, og hun dro frem et par stykker som det var 30% rabatt på - og det var spot on! Riktignok så jeg litt nerdete ut, men jeg syns de var kjempefine, jeg elsket fargen og de var behagelige å ha på. Brillene er fra Giorgio Armani, og selv om jeg vet at jeg må venne meg til briller igjen, ugh, ser jeg frem til å kunne ta på meg briller når jeg står opp i stedet for å være avhengig av linsene.

Photo(s) © Ray-Ban

23Jun/160

Ikke min tur..

I dag kom fikk jeg omsider svar på den ene tingen som var i gjære; jeg hadde nemlig søkt som deltaker på et nytt TV-program som skal starte til høsten, og var med i opptaksrundene helt til i dag. Jeg hadde opprinnelig en skikkelig god følelse, og var ganske sikker på at jeg kom til å bli plukket ut som en av deltakerne, men etter det siste intervjuet ble jeg veldig usikker - og i dag kom beskjeden om at jeg dessverre ikke hadde ble med videre. Innrømmer gjerne at jeg ble litt skuffet, men det kom ikke som en overraskelse. Magefølelsen min er sjeldent feil. Vel, så var det vel ikke meningen da, ikke i denne omgang.

Sånn ellers ruller voksenpoengene på, jeg har omsider fått ferdig terrassen min og fått opp noen helt eksepsjonelt flotte hyller på 'kontoret' mitt. Riktignok ikke mer fancy enn Billy, men de nye hyllene i askefinér er faktisk skikkelig fine, og med lys i ble det helt perfekt. Er ikke ferdig å sanke voksenpoeng enda, men det går iallfall fremover og jeg liker leiligheten min bedre og bedre. Jeg er så ferdig med å bo i en eskehaug! Isis-dolken min fra Kit Rae har kommet på veggen, og støver ikke lenger ned. Jeg har til og med kjøpt meg en kjempefin lysekrone på Finn.no, som jeg faktisk fikk levert på døra av en svært hyggelig dame, og den skal opp over spisebordet mitt i stua. Det gjenstår endel rydding, for all del, men etter to år begynner leiligheten min å ligne på et hjem.

På det psykiske planet sliter jeg endel for tiden, rett og slett fordi assistansesituasjonen min gikk fra håpløs til ekstremt håpløs på bare noen dager, selv om jeg er på rett vei og prosessen med å finne nye, flotte folk er i gang. Jeg skulle bare ønske det gikk raskere, for det sliter virkelig på meg å ikke vite hva morgendagen bringer. Dessuten gjør det meg deprimert å vite at jeg blir sittende inne i overskuelig fremtid uten mulighet til å dra ut, se folk og finne på ting som gir meg energi..

Someone, cheer me up please!

20Jun/160

Prima Assistanse

Ting går fremdeles ikke helt som planlagt. De gjør som regel ikke det. Derfor har jeg egentlig ingen nyheter om hva uka endte opp med å bringe (ref. forrige innlegg), men det skjer iallfall ting som på sikt vil gjøre både livet og hverdagen min veldig mye bedre enn den har vært på lenge. Jeg har trua.

En av de tingene som har pågått i kulissene en stund, er at jeg nå har gått vekk fra Aleris som tjenesteleverandør og over til Prima Assistanse. En slik overgang er ikke bare-bare, og i prosessen har jeg mistet noen av de assistentene som har vært med på å skape uforglemmelige minner, og det er jeg lei meg for. Nå er det dog på tide med en endring, en ganske kraftig endring, og jeg er nødt til å tenke på meg selv, så vel som de andre assistentene mine. Prima Assistanse har møtt meg med smil, velvilje og en stå på-vilje jeg ikke tror man finner så veldig mange andre steder, og allerede på fredag hadde jeg tre intervjuer. Jeg er uendelig takknemlig for mennesker som forstår utfordringene, som roer meg ned når stresset truer med å gi meg enda fler grå hår, og som viser meg at de vil gjøre hva som helst for å rette opp i det som har gått skeis.

Uendelig takknemlig, og uendelig sliten.