dysfunksjonell.no
17Oct/172

Atter en høst…

Klokka tikker, i bakgrunnen ligger den ene hunden og puster tungt. Innimellom piper han litt i søvne. Det går mot mørkere tider, høsten er i anmarsj og vinden rusker i buskene. Tankene er litt overalt, som de pleier å være på denne tiden av året. Mest av alt vandrer tankene til ham. Hun smiler litt ved tanken, tanken på de blå øynene som alltid glimter, fulle av liv, på myke kjærtegn og enda mykere ord.

Det er ingen hemmelighet at jeg skriver best når jeg ikke har det bra, og kanskje enda bedre når jeg har kjærlighetssorg. Ikke at jeg har kjærlighetssorg, men at tankene vandrer... det er helt sikkert. For tiden har jeg i grunn ikke så mye til liv. Assistentsituasjonen er som den har vært, og utfordringene er mange. Det innebærer blant annet at jeg ikke kommer meg ut som jeg gjorde, eller som jeg ønsker, og det sosiale livet mitt dør sakte men sikkert en stille død. Det blir vel bedre etterhvert, så sier iallfall De Positive™, men for en som er så sosial som jeg er, så er dette rimelig drepen for livsgnisten. Det samme er å legge seg kl. 21:00, når man er voksen og liksom skal ha et liv.

Når det er sagt, har jeg det mye bedre enn jeg har hatt det på lenge. Ting skjer hele tiden, og det virker som om at det går fremover om ikke annet. Trua kan jeg ikke skryte av, men jeg ser jo at ting skjer. Jeg tenker ofte på endringene som har skjedd, på hvordan jeg pleide å være og hvordan jeg er. På tankene som pleide å plage meg, og tankene som tidvis truet med å kvele meg. Jeg føler meg uendelig mye friere enn før, på det planet iallfall. Heldigvis har jeg noe som skal holde meg oppe i vinter, nemlig planlegging av ny Irlandstur og kanskje til og med feiring av St. Paddy's om jeg får det til økonomisk.

Likevel skulle jeg (fremdeles) ønske at jeg kunne skrive som jeg gjorde før. At jeg klarte å få ordene ut av hodet og ned på papiret. Jeg er helt sikker på at det hadde bidratt til å minimere galskapen, galskapen som tidvis holder på å drive meg fra vettet eller holder meg våken store deler av natta. Galskapen som ellers får meg til å gjøre dumme ting, eller si dumme ting. Ja, for det har skjedd mye de siste månedene. Innimellom tror jeg ikke det er håp, for meg altså.

Igjen vandrer tankene til myke kyss og stjålne øyeblikk. Forbudte øyeblikk.

26Aug/170

Foxy Fix vs ChicSparrow

So now I'm gonna write a completely different post for a change, and in English even. I haven't lost my knack for planners yet, even though I haven't been too good at using my planner lately. You know, I have a substantial collection of both Filofaxes and Gillios, currently with a slim medium/personal sized Gillio in Yellow in use. I love it, but I can't seem to find the peace needed to sit down and keep it up to date.

Anyway, I've never been into these ringless traveler's notebooks, but I suddently felt the urge to venture off into another adventure. So I was drawn to the Foxy Fix notebooks because of the reinforced spine, it made it look so bulky and delightfully thick, and the Le Voyageur leather (in Sandstorm) looked amazing. I just love distressed leather. However, I didn't realise the thickness of this particular leather, and I think I might have done something foolish by ordering one. Hopefully it's not too heavy, or else I'll have to part with it again.

Then, because there's always a then, I kinda figured I wanted to check out a similar one from ChicSparrow and ended up choosing a Mr. Darcy in Toffee. The color, the way it's easily scuffed and marked, the stitching and the floppiness to it lured me in. I do wish it had that reinforced spine, but hey, a girl can't have everything. I even smirked a little when I ordered it inscribed with «Charlie».

I will absolutely write an update when I have received my two new planners, and I hope I'll like them as much as I think. I don't plan on switching out my ringed planner, but it's always fun to discover new things and see what the fuss is all about.

My first Chic Sparrow was shipped on 9/1, and it finally arrived at my post office tonight. My Foxy Fix was shipped on 9/6, and I still have no idea where it is. My second Chic Sparrow was shipped on 9/11, and this is the one I'm most excited about.

Photo: ChicSparrow Mr. Darcy in Toffee © ChicSparrow

6Aug/170

Sliten

Jeg er så sliten at jeg nesten ikke klarer å tenke klart. Jeg har så vondt i armene at jeg nesten ikke klarer å skrive disse ordene. Dagene går, livet passerer. Kommer jeg egentlig fremover?

Photo(s) © Shamini Thevarajah 2017

6Aug/170

There’s a time for everything…

♫ now listening to: The Kilkennys - Galway Girl

Det viser seg stadig at jeg ikke kvalifiserer til en tittel i nærheten av «Norges mest aktive blogger», men jeg tenkte jeg skulle gjøre en innsats likevel. I skrivende stund har jeg vært hjemme i Trondheim i 17 dager, og alt jeg vil er å reise tilbake til Dublin. Faktisk, jeg kan dra det så langt som å si at hjertet mitt ligger igjen i byen jeg er så glad i. Jeg vet jeg hadde et par lesere som ville følge meg på turen via bloggen, så jeg beklager at jeg gjorde en elendig innsats. Når det er sagt ble jeg jo syk på turen, og ting gikk ikke helt som planlagt. Heldigvis kom jeg meg tilbake til Dublin etter en noe mislykket uke i Glasgow uten større vanskeligheter, og ferien ble så vellykket som den kunne blitt til slutt.

Jeg fikk ikke sjansen til å oppleve halvparten av tingene jeg hadde lyst til, eller hadde planer om, men det gjorde på ingen måte turen mindre vellykket. Nå som jeg har erfart det motsatte av tidligere, at flyturen gikk uten problemer overhodet, så vet jeg også at det blir flere turer hvor jeg kan oppleve alt jeg ikke rakk denne gangen. Jeg har drukket Guinness, og smakt mange nye whiskeyer. Jeg har piercet meg hos Wildcat Ink, og har nå en Daith i høyre øre. Jeg var hos The Ink Factory, hvor Iain og Ryan dekorerte meg med fire nye tatoveringer (deriblant en "fylletatovering"). Jeg har møtt mange nye, fantastiske mennesker som jeg sannsynligvis aldri vil se igjen, men som jeg likevel alltid vil bære med meg på et eller annet vis.

Følelsen av tilhørighet, og en lykke jeg ikke har kjent på lenge, gjør at tanken på å flytte til Dublin har slått rot i meg. Jeg tenker å gjøre noe av de årene jeg har igjen å leve livet mitt på. Jeg er veldig klar over at jeg kan klare det jeg vil, det har jeg bevist mer enn en gang, selv om jeg vet at det kommer til å ta lang tid å gjennomføre denne drømmen. Jeg ser på det som positivt å ha noe å engasjere seg i, noe å bruke tid på å planlegge og legge til rette for, spesielt nå som vinteren er i anmarsj. Jeg skal klare det, og jeg skal skape meg det livet jeg er verdt.

...nå er det på tide at også jeg følger drømmene mine.

Filed under: Irland 2017 No Comments