dysfunksjonell.no
29Mar/190

Veien ut av sumpen

I en lang, lang periode har jeg følt det som om jeg har sittet fast i en sump. Jo mer jeg har kavet for å komme meg løs, jo mer har jeg sunket ned i det kalde svarte, kall det gjerne depresjonen for det er sannsynligvis det det er. Styggen på ryggen, du vet.

Da jeg fikk svineinfluensa i januar visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, eller hvordan det ville gå. Det var noen tøffe uker på sykehus, men jeg overlevde uten større problemer enn kraftig urinveisinfeksjon og sår som jeg virkelig ikke unner noen, før jeg røk på nok en sykehusinnleggelse med nyrestein. Steinen var heldigvis liten, og tross smerter fra en annen verden passerte den helt uten bistand fra leger og ekle instrumenter. Dog tok det ikke lang tid før jeg røk på en tredje sykehusinnleggelse, denne gangen med lungebetennelse. Da var jeg klar til å gi opp. Bare legge inn årene. Jeg hadde rett og slett ikke krefter til å kjempe mer, og med assistentsituasjonen på toppen ble det bare for mye for meg.

Jeg har grått mange tårer i 2019. Jeg har gått mange runder med meg selv. Vurdert alternativer og utveier. Jeg har ikke klart å se lyspunkter eller å være positiv, men i dag, den 29. mars, sitter jeg for meg selv i leiligheten min og føler på ekte lykke. Ekte lykke. Fra høyttaleren strømmer toner fra Auroras "Warrior", og brått føler jeg meg som en. Kvelden har jeg tenkt å bruke på å ta en øl sammen med venner som får meg til å smile, og på å lære opp nye bekjentskaper som skal bli assistenter for meg. Assistenter som skal være med på å bidra til at jeg kan kreve livet mitt tilbake, kontrollen tilbake, gleden og lykken tilbake. Jeg kjenner det i magen. Jeg er oppriktig glad for første gang på veldig lenge, og det til tross for at situasjonen min slett ikke er optimal.

Samtidig er jeg lei meg for at jeg mister en viktig støttespiller som har vært der for meg gjennom absolutt alt det siste året, og som jeg ikke ville overlevd uten. Jeg prøver å ikke tenke så mye på det, men sannheten er jo at det påvirker meg langt mer enn jeg vil innrømme. Dessverre går livet videre for oss alle, og det er ikke alle stiene som går samme vei. Jeg er likevel utrolig takknemlig for alt vi har vært gjennom, for all tiden som ble dedikert til meg og situasjonen min, og tror bestemt jeg har en venn for livet.

Sakte, men sikkert, tikker det inn fremtidige planer som gir meg energien og given jeg trenger for å holde hodet over vannet i tiden som kommer. Det kommer til å bli slitsomt, tøft og ikke minst smertefullt, men jeg skimter målet i det fjerne - og gulroten jeg trenger for å klare det henger og dingler foran meg. Jeg skal klare det. Jeg kommer til å klare det. Og jeg vet at jeg klarer det jeg vil.

27Jan/191

Et spakt farvel…

Så sitter jeg her da. Egentlig skulle jeg kommet hjem fra Dublin den 2., men slik ble det ikke. Jeg fikk influensa A, H1N1 eller svineinfluensa som det het i 2008, og ble innlagt på sykehus i ti dager. En opplevelse jeg kunne vært foruten, men det orker jeg ikke skrive mer om akkurat nå. Den 18. kunne jeg med stor glede vinke farvel til sykehuset fra helvete, og reise hjem med privatjet. Gleden over å være ute av sykehus ble forøvrig kortvarig, for da jeg kom hjem ble jeg sendt på St. Olavs med nyrestein - som visstnok kan oppstå ved langvarig sengeleie, men som sannsynligvis har kommet av en hverdag uten mulighet til å kunne drikke mer enn et par deciliter om dagen for å unngå å måtte tisse.

Dublin skulle gi meg energi. Mot. Livsglede. Og styrke til å fortsette kampen som aldri synes å ta slutt. Slik ble det heller ikke. Dublin ble frustrasjon. Sorg. Fortvilelse. Slett ikke det det skulle bli. Jeg orker ikke skrive mer om det heller. Jeg orker egentlig ingenting. En kort stund forsøkte jeg å tenke at dersom jeg overlevde svineinfluensaen med min tragiske lungekapasitet, så kunne det vel bare gå oppover derfra, men det var ønsketenkning jeg burde lært at bare er fjas.

Jeg tror det er på tide å avslutte denne dagboken. Etter 17 år føler jeg ikke at jeg har mer å si, mer å tilføre. Jeg har rett og slett ikke mer å gi. Verden raser sammen rundt meg, og det er ingenting jeg kan gjøre for å stoppe det.

15Dec/180

15th word: “Cold”

There is really not much to say about it, but it's cold as fuck in Trondheim now.

14Dec/180

14th word: “Whisky”

As some of you might very well know, one of my biggest passions are whisky. And whiskey. Maybe mostly the latter. My passions seem to fluctuate from time to time, but whisky has been an interest for a few years now - and I have been drinking it for almost 15.

For a while I spent as much time as I could at a pub here in Trondheim, and I even became a member of Trondheim Whiskyklubb where I could share my passion with others. One and a half year passed and things changed, so I started looking for another water hole... which I really didn't find, as not many pubs in Trondheim have such a large selections of whisky and an accessible toilet. You drink, you pee, it's not rocket science. So for about six months I tried finding a place and even though I didn't really succeed, I met new and extraordinary people, I found other options and started feeling a lot happier.

I have learned a lot about whisky since I ventured on to another turf, and my collection might have grown by a bottle or two. The other day I even guessed a whisky I had never tasted before, based on the cask. And honestly... I cannot wait till I'm back in Dublin, drinking my way through the gorgeous city!

Whiskey, here I come!