dysfunksjonell.no
28Jun/142

Tungsinn

Siden mamma sendte meg en SMS her i forrige uke for å spørre om jeg hadde det bra, på grunnlag av at hun hadde lest de siste innleggene mine, er det kanskje på sin plass å understreke at jeg faktisk har det bra. Bra er relativt. Egentlig. De to siste innleggene mine kan kanskje virke i overkant negative, men innimellom føles det som om at jeg ramler ned i ei dump, og sinnet blir mørkere. Hodet blir fullt av tanker jeg ikke helt klarer å få tak i, og jeg føler meg stresset og nedstemt uten å kunne sette fingeren på det hva det egentlig er som plager meg.

I forrige uke var det å la blikket vandre ut vinduet er rimelig deprimerende, og da kommer tungsinnet snikende. Hva de mørke tankene omhandler varierer endel, og akkurat nå er det tanker jeg vet ikke har rot i virkeligheten, noe som gjør det hele ekstra frustrerende. Irrasjonell frykt, redsel. Nattetimene er de beste, da kan jeg på en måte bortforklare at det er mørkt, og når sola klarer å trenge gjennom skyene når den står opp rett noen minutter over tre, og leiligheten min fylles av sterke, gullfargede stråler - da klarer ikke lenger tungsinnet å klore seg fast, og jeg vet at dagen som kommer blir fin.

Andre ting bekymrer meg. Hele tiden. Jeg får liksom aldri en pause, og jeg får ikke puste. Egentlig burde jeg bare kaste hendene i været, puste dypt og drite i det uunngåelige som kommer, men det kan jeg jo ikke. Jeg må alltid sørge for å ha en plan, deretter en backupplan, og så en backupplan til backupplanen - i tilfelle det skjærer seg, noe det som regel gjør. Jeg er helt sikker på at jeg kunne hatt 50 ansatte, og likevel hatt problemer med å få hverdagen min til å gå opp og rundt. Ikke fordi jeg har udugelige assistenter - for det har jeg virkelig ikke - men fordi livet kommer i veien, på en eller annen måte. Enda godt jeg ikke er den som er kjappest med å kaste inn håndkleet ved første fartsdump.

La meg bare understreke at det å grine i fem timer i strekk, helt uten å ha sett onsdagsfilmen på TVNorge, ikke kan anbefales. Jeg tror dog det hjalp, på en måte, om man ser bort fra den dundrende hodepinen det hele resulterte i - trangen til å grine har iallfall ikke vært like overveldende de siste par dagene. Jeg tenkte bare jeg ville forklare. For de som undrer. Eg vet'kje.

19Jun/141

Om det å ha angst

15Jun/140

Bare for en stund

Innimellom hadde det vært fint å bare.. opphøre å eksistere.
Om så bare for en stund.
For å slippe å deale med alt bullshittet jeg er omgitt av.
På dager som dette kunne jeg gitt mye, virkelig mye, for å styre mitt eget liv, helt uten å måtte involvere andre.
Det hadde vært uendelig fint.
Da hadde jeg ikke sittet her nemlig.
Da hadde jeg ikke følt denne altoppslukende trangen til å bare forsvinne i et dypt, sort hull.
Om så bare for en stund.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg var fem år igjen, fem år og bekymringsfri.
Lykkelig uvitende om alle menneskene som i årevis fremover skal påvirke livene våre, sette spor etter seg, enten de er ubetydelig svake eller avtrykk man sliter med å riste av seg.
Det hadde vært fint.
Om så bare for en stund.
Sånn er det dog ikke, for jeg sitter jo her med den kjipe følelsen av å ville forsvinne.
Jeg snakker ikke om døden, det hadde vært greit med en pause bare.
En pause, en timeout, en liten time uten bekymringer, uten redsel, uten angst for det som kommer.
Det uunngåelige, det jeg egentlig ikke vet hva er, men som likevel gnager meg fra innsiden.
Om så bare for en stund.

14Jun/140

Nordlandssykehuset 2014

Ting går sjeldent helt som jeg har tenkt, eller planlagt, eller sett for meg. Jeg begynner å innse at det er en realitet. Da jeg for en måneds tid siden ble oppringt av min faste sykepleier ved Nordlandssykehuset med spørsmål om å komme til årskontroll - eller 'EU-kontroll', som jeg endte opp med å kalle det - gikk luften litt ut av meg. Tanken på uendelig lang reisevei, 12 timer i bil, og det å reise nordover i det hele og store, fikk magen min til å velte seg litt. Jeg endte derfor opp med å takke nei for å sjekke om jeg kunne få utført den samme kontrollen på St. Olavs, for så å plutselig komme på at.. det går jo tog nordover? Riktignok tar det nesten ti timer, men å sitte på tog kan i det minste være ganske underholdende og man er fri til å gjøre veldig mye mer enn man kan i bil. Dessuten har de bistrovogn, og det hjelper en hel del. Dermed bestemte jeg meg for å likevel takke ja, St. Olavs var jo som vanlig ikke veldig behjelpelige (som jo er helt greit, siden jeg egentlig ikke vil ha noe med dem å gjøre), og begynte planleggingen av Den Lengste Togreisen™.