dysfunksjonell.no
15May/160

Om en kunne sett inn i fremtiden!

Hun kikker ut vindu. Tankene vandrer nordover, til hjemplassen og forbi. Hun ønsker seg alltid tilbake når sommeren nærmere seg. Ikke fordi hun egentlig har hjemlengsel, men fordi de lyse sommernettene i nord lokker henne hjem. Minnene som kommer snikende, som får henne til å tenke på en bekymringsfri hverdag som ung og uvitende.

Ute skinner sola, litt sånn av og på som den gjerne gjør i Trøndelag. Jeg har bodd her i mer enn åtte år, men jeg klarer liksom ikke venne meg til at det her er helt vanlig å oppleve alle fire årstider på en hvilken som helst dag i løpet av året. Vi er allerede i midten av mai, og savnet etter den nord-norske sommeren har begynt å melde seg. Det er en følelse jeg alltid kan stole på. De nydelige solnedgangene, midnattsola, de lyse nettene, og alle minnene det bringer tilbake. Igjen skulle jeg ønske jeg var 14 år, og hjemme i nord. Jeg har ingen planer om å dra nordover i sommer, selv om jeg skulle vært en tur på sykehuset for EU-kontroll. Jeg kommer meg rett og slett ikke nordover, for hverdagen min går ikke akkurat på skinner for tiden, og i påvente av en ganske essensiell tilbakemelding er det lite som kan planlegges. Helt ærlig føler jeg vel at jeg burde meldt adresseendring til 666 Limbo.

Jeg har vel blitt det en må kunne kalle en 'blogger', selv om jeg fortsatt fastholder at det er en dagbok jeg skriver. Jeg har ingen stor leserskare. Jeg kommer heller aldri til å bli omtalt som 'en av Norges største bloggere', som øyensynlig alle som skriver mer enn tre ord på Internett gjør, men jeg skriver. Jeg er ubetydelig, men jeg skriver for meg. Egentlig er det helt latterlig at jeg bare i dag har skrevet fem innlegg, men at ingen av dem har blitt postet. Jeg har tidligere skrevet om selvsensur, og at jeg ønsker meg tilbake til da jeg bare skrev - da jeg tømte hodet, hjertet, og sjela mi utover Internett.

«Pyro» av Kings of Leon strømmer ut av høyttalerne, får henne til å skakke på hodet. Som så mange ganger før tenker hun på hvor rart det er at musikk kan trigge minner på en sånn måte. Savnet. Tankene. Hun sukker tungt. Tenker på ting hun hadde lovet seg selv å legge vekk, men som har vist seg å være det vanskeligste i verden. Ute skinner sola, sommeren er i anmarsj.

3May/160

Kryptisk, men sjarmerende..

Det foregår egentlig endel spennende ting i livet mitt akkurat nå. Riktignok er ikke alt like spennende, men alt i alt er jeg ganske fornøyd med tingenes tilstand. Jeg skrev opptil fler innlegg om 'a certain someone' som ikke ble postet - ja, du leste riktig - for han dukket jo opp utav intet, og gjorde helgen min en million ganger bedre.. og det sier litt, for jeg hadde en rimelig perfekt helg i utgangspunktet. Jeg vet at jeg sa at jeg ikke skulle skrive mer om ham, men du vet, det går sjeldent som jeg planlegger. Nå er det litt mer enn to uker siden jeg hørte stemmen hans igjen. Sommerfuglene har gått i dvale igjen, pulsen har roet seg betraktelig, og både hjernen og hjertet oppfører seg relativt normalt.

I går hadde jeg et Skype-møte, uten at jeg kan si så mye mer om det egentlig, og om jeg er riktig heldig går jeg en interessant, spennende og muligens svært givende tid i møte. Jeg har faktisk hatt såpass mye å tenke på i det siste at jeg nesten har glemt å være utålmodig i forhold til den 20. juli, og svar på opptak. Det er rart, vet du, for alle som kjenner meg vet at jeg stresser for ingenting. At jeg må ha flere ledd med backupplaner for å kunne puste, og at jeg er en katastrofetenker. Vel, akkurat nå står jeg midt i flere situasjoner som kan løse seg på ulike vis, både positive og ikke fullt så positive, og jeg er helt rolig. Helt rolig! Ikke vet jeg hva som har skjedd, men det er deilig befriende, og for en gangs skyld kan jeg puste. Et eller annet sted på veien hit, til det som er i dag, har jeg visst lært at jeg ikke kan gå på akkord med meg selv - og skjønt at det faktisk er greit å sette meg selv først innimellom.

Derfor venter jeg. Om jeg skal følge magefølelsen, og det har jeg jo lært at jeg skal, så venter jeg på at kortene skal utspille sin rolle og at ting skal falle på plass - uavhengig av om det er i min favør, eller disfavør. Jeg kan ikke påvirke utfallet uansett, ikke denne gangen, men magefølelsen er god. Jeg beklager imidlertid at jeg er kryptisk, men jeg lover å oppdatere etterhvert som bitene faller på plass.. eller sprer seg utover gulvet.

18Apr/160

En ting er helt sikkert..

..jeg er nøyaktig den samme jenta jeg var da jeg begynte å skrive i denne dagboka, uansett hvor hardnakket jeg forsøker å påstå noe annet.

Filed under: Heartbeats No Comments
14Apr/162

Ut i arbeid, NAV?

Det er ganske lenge siden jeg hadde artige historier om NAV å dele med dere, men i dag var jeg i telefonisk kontakt med dem i forbindelse med at jeg har søkt på skoleplass til høsten. Fra 1. januar 2015 ble uføretrygden skattepliktig, og jeg får 2000 kroner mindre per måned. Formålet med dette var at det skulle bli mindre 'attraktivt' å leve med trygd fremfor å jobbe, ikke at jeg personlig skjønner at dét skulle være attraktivt for noen. Greit nok. Så sitter jeg her da, med min skattepliktige uføretrygd og et ønske om å komme meg ut i jobb i stedet for å sitte hjemme, og gjør aktivt noe med det ved å søke jobber jeg ikke kvalifiserer til og å søke om høyere utdanning. Siden jeg mistet 2000 kroner i måneden må jeg innrømme at det har vært tungt økonomisk å være meg, for den månedlige utbetalingen strekker ikke til og det sliter. Regninger øker, det kommer nye utgifter til som følge av at jeg eier leilighet, og månedssummen er fortsatt den samme - og 2000 kroner mindre enn for litt mer enn et år siden. Jeg vil gjerne jobbe. Jeg vil gjerne bidra i samfunnet. Jeg vil gjerne tjene pengene mine. Likevel gjør situasjonen min det vanskelig å studere over tid, og vis meg en arbeidsgiver som vil ansette en arbeidstaker på lykke og fromme?

På grunn av dette ble jeg også usikker på om det faktisk vil la seg gjøre å studere, da både semesteravgift og studiemateriell må betales, og jeg pga. min situasjon trenger en laptop for å ta notater fra forelesninger - så jeg bestemte meg for å kontakte NAV for å høre om de kunne gå inn med en eller annen form for støtte, siden de jo ønsker folk ut i arbeid.

Hva tror du jeg fikk til svar? Siden jeg er ufør har jeg ikke krav på støtte av noe slag, for uføretrygden min skal dekke alle slike ting. At jeg har et ønske om å komme ut i arbeid spiller ingen rolle, og om jeg ikke har råd til å studere - vel, så har jeg ikke det, og dermed har vi en vaskeekte Catch-22. NAV vil ha meg ut i arbeid, men de er ikke villige til å hjelpe meg med studiene, og dermed kommer jeg aldri til å komme meg ut i arbeid. Flott det, NAV. Virkelig logisk, og veldig hensiktsmessig.

Tagged as: 2 Comments